Melkesyre er godt for psyken

Maraton og fjellturer har mye til felles.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

• Hva vil du skrive om? Send et innlegg til debatt@bt.no! Usikker på hvordan en gjør det? Se tips på denne siden.

Hva er greien med maratonløpere, egentlig? Jeg stiller spørsmålet til en venninne som skal løpe Bergen City Marathon. Jeg beundrer hvordan en person orker å presse seg gjennom timevis med syrefest og blodslit, med Fitbiten på hånden.

Hva er greien med fjellgeiter, da? svarer hun. Du bruker jo minst like mye tid på fjellet som jeg gjør i joggeskoene mine. Fjelltur for meg er jo terapi, svarer jeg raskt.

Og du tror jeg bare løper for å ha det vondt? smiler hun.

Jøss, tenker jeg, et fantastisk poeng. Kanskje det er et likhetstrekk i avhengigheten mellom løping, fjellturer eller styrkeløft på treningssenter, de bunner vel alle i en lidenskap?

Første gang jeg traff en av mine livs største kjærligheter, var jeg ikke klar over hvilken reise vi hadde foran oss. Jeg sier en av flere kjærligheter, for å ikke fornærme min samboer, familie og kattepus. For til tross for at denne kjærligheten aldri har oppsøkt meg, tekstet meg eller i det hele tatt gjort noen aktive tak for å drive dette forholdet fremover, har den holdt et jerngrep rundt meg nesten hele livet.

Jeg var tolv år da jeg hadde hatt en krangel med mamma, trolig utløst av en diskusjon med min tvillingbror om hvem som skulle få bruke Game Boy-en. Jeg var rasende – og tok på meg skoene, lukket døren og marsjerte gjennom lyng og tett norsk skog.

En liten stund senere, og 50 meter over Storavannet, fant jeg steinen min, for det var min stein. Der satt jeg mens pulsen roet seg, og så utover vannet, skogen, fuglekvitteret og Liatårnet i distansen. Det luktet godt, en larve spiste på gjøkesyren ved siden av meg, og roen senket seg i kroppen. Kanskje mamma ikke var så teit likevel.

Ti år senere marsjerte jeg på samme måte, med noen litt større sko denne gangen, ut døren fra leiligheten min ved Gyldenpris. Neste stopp: Løvstakken. I ultraspeed. Hvordan var det mulig å være så idiot?! Etter en lang, og det som virket som en uløselig diskusjon med min samboer, var det kun frisk fjelluft og utsikt over fjorden som kunne redde meg akkurat nå. Det kriblet innvendig. Det var ikke noe poeng å ringe noen, ingen ville forstå. Og jeg hadde rett, fjellet ga meg puls og melkesyre, men samtidig ro, et lyttende øre og kjærligheten jeg trengte.

Min kjærlighet til fjellet har forandret seg over tid. Som et barn som var overvektig, var det tungt for meg å gå lange turer, men jeg likte å være utendørs. Jeg gikk kortere turer, tok med meg speilreflekskameraet jeg fikk til jul da jeg fylte 15, og lot meg bergta av de små detaljene jeg fant i alt som vokste på fjellet.

Fjellet var også en viktig støttespiller og treningspartner da jeg gikk ned 15 kilo i voksen alder, og jeg kjente at hvert skritt opp Ulriken ble lettere for hver måned.

Fjellet har ikke bare vært et sted for utblåsning og høy puls, det har tatt imot tristhet, kjedsomhet og rastløshet. Det har fylt barnesinnet mitt med fantasier om tusser og troll, og inspirert mange av de uendelige antall noveller jeg måtte skrive på ungdomsskolen. Når du ser skogen på Fløyen i mørket, forstår du hvorfor de fleste av historiene hadde tragiske slutter og skumle varulver i seg.

Men størst av alt har fjellet skapt og skaper fremdeles ukentlige stunder fylt med glede og fysisk mestring. Glede i sjelen, kroppen og en gratis ramme til å dele en kopp kakao eller en samtale med en god venn.

Så selv om fjellet utvilsomt har et roligere tempo enn et maraton (kudos til alle løpere), velger jeg å tro at de begge omfavner følelsen av rus, fysisk mestring og glede. Dette sier jeg med unntak av de dagene jeg ville være alle andre steder enn i fjellsiden på Kilimanjaro, da jeg kastet opp både frokost og kvelds i Tanzania i fjor (men hei, jeg endte opp med å bli forlovet på toppen!).

Jeg dro forresten tilbake til steinen ved Storavannet for noen år siden. Steinen som hadde vært så stor og omfavnende var nå blitt mye mindre enn den var i minnet mitt. Likevel fikk jeg akkurat den samme varmen i kroppen som da jeg var tolv år.

Den sterke kjærligheten mellom meg og fjellet har en flamme jeg håper aldri brenner ut.