Jeg er forbasket glad på dine vegne
I snart tre år har vi prøvd å få barn. Mens ungene popper ut hos andre, kjenner jeg på en følelse jeg aldri snakker om.
- Olsvik
Denne artikkelen er over ett år gammelDebattVi lever i et samfunn hvor det er viktig å snakke om følelser. Vi snakker om sorg, sinne, frustrasjon og usikkerhet som om vi aldri har snakket om annet. Som ufrivillig barnløs opplever jeg likevel at noen følelser er mer innafor å diskutere enn andre.
Jeg kan godt snakke med venner og familie om at det er trist eller vanskelig når den forbaskede spiren aldri sitter. Vi kan diskutere frustrasjonen rundt køene for IVF-behandling, og vi kan drøfte hvor irriterende det er at egenandelen for bare medisiner til IVF er på flerfoldige tusen kroner. Det slo meg likevel at det er én følelse jeg vegrer meg for å diskutere. En følelse som egentlig er den jeg har kjent aller mest på i de snart tre årene jeg og samboeren min har vært såkalte «prøvere».
Gjennom tre år har vi levd gjennom behandlingskøer, skuffelser, avslag og uendelig lang ventetid. Når vi endelig når gjennom en kø, må vi umiddelbart ruste oss for en ny.
Det er lett å snakke om hvor fortvilende lite informasjon det egentlig finnes der ute om prosessen i forkant av henvisning til prøverørsbehandling, og det er lett å prate om hvor sint vi er på legen som ventet seks uker med å sende henvisningen vår videre, noe som gjorde at vi havnet i køen etter sommerferien istedenfor køen før.
For meg virker det som om spiren sitter etter første forsøk for mange. Noen klager over at de har prøvd i noen måneder, at ventingen og usikkerheten tar knekken på dem, før de etter tre angivelig ufattelig lange måneder, er gravide. Jeg smiler og forteller dem at jeg er glad på deres vegne. Jeg sender barselgaver og lykkønskninger i sosiale medier, for jeg er jo glad på deres vegne.
Gleden er det jeg kan snakke om. Det er den delen jeg velger å fremme. Det er liksom en del av det å være et noenlunde OK menneske. Frustrasjonen dyttes bort og erstattes med tidvis påtatt glede, men bakerst i hjernebarken lusker følelsen jeg aldri snakker om.
Hvorfor får hun barn på første forsøk mens jeg må trygle og be helsevesenet om hjelp? Hvorfor får den personen fire barn, mens jeg må kjempe mot hormonkurer og svettetokter for å få ett? Hvorfor får «alle andre» barn bare de ser på en flaske vin når jeg drukner i eggløsningstester og temperaturmålinger mens jeg slurper koffeinfri kaffe og flyter på et «kanskje denne gangen»?
For første gang turte jeg å sette ord på den delen av følelseslivet mitt til en god venninne. Jeg fortalte om atter en relasjon som hadde «poppet ut enda en unge», som om det var den enkleste ting i verden. Hun spurte meg rett ut: «Er du misunnelig?» Men hun sa det ikke på en ertende måte. Ikke den sedvanlige tonen som umiddelbart resulterer i responsen: «Neeeida. Jeg er glad på hennes vegne». Hun spurte på en oppriktig og undrende måte som gjorde at jeg for første gang klarte å reflektere rundt egne følelser.
Hvorfor kan ikke jeg som ufrivillig barnløs gjennom tre år med desperate forsøk, få lov til å snakke om at jeg kjenner på misunnelse? Hvorfor stilles et slikt spørsmål vanligvis i en ertende tone? Det er svært sjelden vi snakker om misunnelse som en gyldig følelse. Misunnelsen skal du skyve bort, og aller helst skal du pakke den inn i tolv lag med «glad på dine vegne»-papir mens du smiler ditt bredeste smil.
Jeg har en utømmelig kilde av «glad på dine vegne»-papir, og jeg bruker det daglig. På mange plan mener jeg det oppriktig også, for jeg er glad på deres vegne. Glad for at de slipper usikkerheten, ventingen, fortvilelsen og den endeløse rekken med skuffelser.
Men bak pakkepapir, tape og pappesker ligger en del av meg som skriker: «Dette er jævlig urettferdig.» Og jeg syntes det skal være lov å føle på det også. Det er befriende å si det. «Fy flate så urettferdig livet kan være». For slik er det jo. Jeg er glad på deres vegne. Glad for at andre får barn uten årelang motstand. Jeg skulle bare ønske det gjaldt meg også.
