Det pågår et omfattende maktskifte i verden

Norge bør finne ut hvem det er best å være i skyggen av.

At amerikanerne blir mer opptatt av Kina og mindre av Russland, er dårlig nytt for oss i Europa, mener Rögnvaldur Hannesson. På bildet er daværende – og kanskje kommende – president Donald Trump fra USA i møte med Kinas leder Xi Jinping i 2019.
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Professor George Chabert ved NTNU har mange interessante poenger i sin artikkel i BT den 3. februar. Et av dem er at Donald Trump er undervurdert som fredspresident. Det anføres at han nok kommer til å trekke USA ut av Nato og avvikle USAs sikkerhetsgaranti for Europa. Kanskje det, men da er spørsmålet hva slags fred vi vil få.

Hva Ukraina-krigen gjør klart, er at Russland ikke skyr noen midler for å erobre de land de anser seg tjent med å legge under seg. Det eneste som vil stoppe dem, er troverdig militær trussel.

Professor Chabert synes å mene at noen av Russlands naboer klart hører hjemme i deres interessesfære og kanskje endog innenfor den russiske grense; hans uttalelser om de baltiske stater tyder i hvert fall på det. Det finnes jo historisk presedens, og om den teller, så omfatter den antakelig også Finland.

Vest-Europa deler interesser med USAs imperialisme. skriver Rögnvaldur Hannesson.

Russerne har tidligere vist interesse for Norges isfrie havner, så det er all grunn til å tro at de eventuelt ville forsyne seg av Nord-Norge; spørsmålet er om de ville stoppe allerede nord for Trondheim. Skulle den amerikanske sikkerhetsgaranti bortfalle, er russernes evne til å fordøye det eneste som ville stoppe deres fremmarsj i Vest-Europa.

De ville nok stoppe lenge før de kom dypt inn i Vest-Europa; det ville trolig bli litt for mye bry for dem å bestyre tyskere, franskmenn, nederlendere og andre. Disse ville nok kunne avfinne seg med en vasallstatus med en viss frihet, omtrent som Finland i Sovjetunionens glansdager. Men Nord-Norge kunne nok russerne beherske uten altfor store problemer.

EU – her representert ved Ursula von der Leyen, Europakommisjonens president – er ikke et sikkerhetsspolitisk alternativ til USA, ifølge innsenderen.

Noen synes å sveve i den villfarelse at Europa, eller endog EU, kunne tråkke i de skoene Trump eventuelt etterlater seg. Det er en illusjon, av flere grunner. Europas militærmakt er en skygge av hva den en gang var, og vil ta lang tid å bygge opp.

Det finnes ingen europeisk identitet; europeere identifiserer seg fortsatt med sin nasjonalstat, som jo er tuftet på etnisitet. Bortsett fra evnen, så er europeiske stater neppe motivert til å forsvare andre stater med mindre det ligger klart i deres interesse, og med den europeiske imperialismes død er det neppe å forvente.

Dertil kommer at europeisk befolkningsstruktur ikke inviterer til omfattende krigsinnsats. For det må man ha et tilstrekkelig overskudd av ungdom i sin beste alder som kan ofres på slagmarken, om så er nødvendig. Det har ikke Europa; de har en aldrende befolkning og sliter med å ha nok folk i arbeidsfør alder.

Så har vi den statsfinansielle side av saken. De fleste europeiske land, og de skandinaviske i særdeleshet, prioriterer å betale folk for å drive dank heller enn å la fattigdom drive dem til å søke eget utkomme, om enn aldri så dårlig betalt. Og så skal vi ikke glemme klimafobien og bestrebelsene etter å legge om vår energiforsyning til dyr og upålitelig sol- og vindenergi, penger som heller burde vært brukt på å ruste opp vårt eget forsvar.

Både Nato-sjef Jens Stoltenberg og USAs tidligere president Donald Trump mener Europa bør bruke mer penger på forsvar.

Det er selvsagt et paradoks, som professor Chabert og andre har påpekt, at USA skal være sikkerhetsgarantist for rimelig velstående land som i Vest-Europa. Som både Donald Trump og Jens Stoltenberg er skjønt enige om, burde europeerne i det minste betale litt mer av kalaset.

Det er selvsagt amerikanernes imperialistiske ambisjoner som har fått dem til å dekke en såpass stor del av regningen. Hvorfor skulle de ellers være villige til å sende sitt utstyr og risikere sine soldaters liv såpass langt hjemmefra? Noen synes å ha en viss aversjon mot amerikansk imperialisme, samtidig som de finner seg godt til rette i skyggen av den.

De bør tenke igjennom situasjonen på nytt; vi vesteuropeere har et interessefellesskap med amerikansk imperialisme og har hatt det lenge. Vårt problem med Trump er at han er en dårlig imperialist, kanskje mest på grunn av sin generelle uegnethet som statsleder. Han får dårlige skussmål av John Bolton, en utpreget imperialist som for en tid tjente som sikkerhetsrådgiver for Trump og fikk oppleve hans dårlig tenkte krumspring på nært hold.

Les også

Vil tvinge unge til militær- eller samfunnstjeneste: – Frister ikke så mye

Vi kommer ikke unna det faktum at verden alltid vil være dominert av de stater som har størst militær og industriell makt. Vi bør først som sist stille oss spørsmålet hvem vi er best tjent med å være i skyggen av. Det pågår nå et omfattende maktskifte i verden når det gjelder industriell og politisk makt. Det går ut over USA, som lenge har vært verdens ledende stormakt.

Russland er ikke den mest fremtredende kandidat for å overta USAs posisjon. Det er egentlig en dårlig nyhet for oss, fordi det betyr at amerikanerne ikke lenger identifiserer Russland som sin hovedutfordrer – og blir dermed mindre interessert i å motarbeide utvidelse av Russlands interessesfære.

Om ti år, hvem tror du er den største trusselen mot norsk sikkerhet?

Publisert: