En tåre for idolet
Rundt meg står det 10.000 dansker og synger «This is my life». Min egen stemme brister.
Idoldyrking har ingen aldersgrense. Dette slo meg da jeg var i Danmark på en konsert med Kim Larsen for en uke siden.
Jeg sto opp grytidlig lørdag morgen, fløy til København sammen med min sønn, spiste lunsj i Nyhavn, og tok toget til Holbæk, en typisk dansk småby med én jernbanestasjon, to gågater og tre hoteller.
På Facebook så jeg at en kompis var på guttetur til Liverpool. Han hadde postet et bilde av seg selv ved urinalet på John Lennons stampub The Phil. Sammen med sine godt voksne kamerater hadde han tatt inn på hotellet med det Beatles-inspirerte navnet A Hard Days Night.
Kompisen min er ti år eldre enn meg, og så stor Beatles-fan at han ga meg en CD med det legendariske bandet til 50-årsdagen. Takk for maten-talen hans i den samme 50-årsdagen handlet mest om «The Fab Four» og omstendighetene rundt platen jeg fikk i gave.
Han rakk aldri å se Beatles live, de sluttet å holde konserter da han var elleve år i 1966. Men han mener fortsatt at de er det største musikalske underet som har oppstått på denne jord, og benytter enhver anledning til å dra en eller annen kuriøs historie om John, Paul, George eller Ringo.
Les også: På forhånd takk for alt
Vi som er født på 1960-tallet, fikk idolene våre på 70- og 80-tallet. De var voksne mens vi ble det. Vi så opp til dem, ville bli som dem, prøvde å oppføre oss som dem. Kim Larsen har vært min store helt siden jeg var guttunge på Slettebakken. Han er 20 år og to måneder eldre enn meg. 23. oktober fyller han 73. 13. desember fyller jeg 53.
For å sette dette i perspektiv: Jeg gikk 13 år på skole. Så jobbet jeg 12 år i BA. Nå har jeg jobbet 22 år her i BT. Jeg har fire barn, eldstemann kom inn i livet mitt for 31 år siden.
Kim Larsen har vært med meg i over 40 år. Han har vært der når jeg har giftet meg, når jeg har fått barn, og når jeg har kommet hjem fra begravelser. Han har vært med meg på fest og i bakrus. Jeg har vært heldig og møtt han noen ganger, og noen ganger har jeg innbilt meg at han kjenner meg igjen.
Jeg nevnte dette for en kollega. «De er jo kompisene våre, kontinuiteten i livet vårt», sa han. Og fortalte at et av de sterkeste øyeblikkene han kan huske var da Bruce Springsteen spilte «Born to run» på Koengen. Låten ble skrevet da kollegaen min var guttunge, og har fulgt ham siden.
Les også: Det beste fra Kim til hans venner
Tilbake til Holbæk: Tidligere i sommer avlyste Kim Larsen syv konserter i Norge fordi reiseprogrammet ble for tøft. Mannen fikk kreft i vinter, er dårlig til bens og har en rygg som tvinger ham til å sitte på scenen.
Men han gjennomførte programmet i Danmark, og denne kvelden er vi 10.000 fans samlet på en parkeringsplass. Jeg har sett den danske nasjonalskalden over 50 ganger, og jeg kan tekstene hans. Stemningen er høy, vi er på fest, ølet flommer.
En drøy time ut i konserten kommer bekreftelsen på at idoldyrking ikke bare er skrikende tenåringsjenter og Bieber-hysteri. Jeg hører akkordene til «This is my life», som jeg har hørt live mange titalls ganger. Jeg prøver å synge med, men stemmen brister. Rundt meg står det danske folkehavet og gauler. Jeg prøver igjen og igjen, men stemmen vil ikke.
Det eneste jeg får frem, er en tåre i øyekroken.
