Ordene som dør
God aften, sa min kjære onkel. Han er død nå, og språket hans er også i ferd med å forsvinne.
Denne artikkelen er over seks år gammelJeg kom til å tenke på onkel da jeg lå syk hjemme på sofaen her forleden. I mangel av noe bedre å finne på, så jeg på Filmavisen fra 50-tallet. Det slo meg hvor mye sproget har endret seg bare på et par generasjoner. Ja, den gang skrev de «sprog».
Onkel var født i 1926. Han var endnu relativt ung da fjernsynet kom til Norge i 1960. Dagens ungdom vet ikke hva fjernsyn er. De får store øyne når de hører om prøvebilde og pausefisker. De ser for øvrig knapt på TV, men det er en annen sak.
Tilbake til onkel. «Lepsøe, værsågod», svarte han når jeg ringte. Skulle han ringe noen selv, fant han nummeret i telefonkatalogen.
Den siste telefonkatalogen kom ut i 2012. Til unge lesere kan jeg opplyse at en telefonkatalog var en tjukk bok med veldig tynne ark, der navn, adresse og telefonnummer til alle i Norge sto med så liten skrift at du nesten ikke kunne lese det.
Før onkel la seg, spiste han aftens og tok styrt. Da internett kom, slo han ganske raskt fast at det ikke var noe for han. Han hadde jo svaret på det meste i bokhyllene sine. De var fulle av leksika.
Sånn kunne jeg fortsatt i det uendelige, og sånn er det når språket utvikler seg sammen med oss. Språket er en del av tidens identitet.
Det var det hele, kiære leser. Takk for nu!
