Comebacket ble ikke helt som planlagt

PS: Av og til er det best å hvile på laurbærene.

Denne artikkelen er over åtte år gammel

Fotball var min idrett i ungdommen. Turn og hester var ikke noe for meg, jeg dedikerte meg til fotballen. Fra jeg var 11, spilte jeg aktivt fotball. Gneist jenter. Senere ble det løkkefotball og studentidrett. Da jeg var rundt tyve, la jeg opp.

En stor karriere var over. Jeg var kaptein på laget mitt. Jeg var god. Muligens ikke et stort talent sånn spillteknisk, men jeg var uredd. Dumdristig, kanskje. Der mange jevnaldrende jenter dukket i angst for ballen, tok jeg imot og dundret den videre. Jeg var midtstopper. En kriger som alle lag trenger. Mestringsfølelsen har jeg tatt med meg videre i livet.

Men så skulle det skje, at jeg i en alder av 29, bestemte meg for at det var på tide med er comeback. Proppfull av årelang selvtillit møtte jeg opp på treningen til UiOs damelag. Med lette ben og rak rygg løp jeg ut på banen. Gledet meg til å vise at denne jenten hadde spilt fotball før.

Det ble en kort affære. Damene på laget hadde tydeligvis ikke hatt 10-års pause i fotballspillingen. Det hele var nesten skremmende. Spillerne var mye sterkere og tøffere enn meg. Nå var det plutselig jeg som dukket for de knallharde skuddene, jeg som pep som en liten mus når noen dundret ballen inn i meg. Jeg ble taklet og driblet i senk så det holdt. Ballen så jeg bare i korte glimt.

Det ble med den ene treningen.

Noen ting bør ikke forkludres. Jeg har slettet seansen fra minnet og velger å hvile videre på mine gamle, gode laurbær. I mitt hode er jeg fortsatt en habil fotballspiller.

Men ikke be meg stille på bedriftslaget.