PS - Flukten fra vinteren
Fra backpacking til bamseklubb.
Denne artikkelen er over ti år gammelHØSTEN I BERGEN kan være nydelig, men i fjor var den grusom. Lavtrykkene hamret inn fra Nordsjøen. Flom, storm og et latterlig antall nedbørsdager.
Heldigvis finnes det medisin, og det på glanset resept. Reiseselskapene vet så inderlig godt hva de gjør når de designer nettsidene sine. At vi skulle reise bort i vinter, var opplagt. Det store spørsmålet var hvor.
EN GUFFEN HØSTKVELD satt vi oss ned men hver vår laptop og vin i glasset. Nå skulle solferien spikres. Vi var enige om at vi i alle fall ikke skulle til et gjennomorganisert chartermål.
– Det blir i alle fall ikke «Costa del Gris», skålte vi. Vi har da backpacket oss gjennom verden, og hever oss over fulle nordmenn med selvlysende all inclusive-armbånd. Svorsktalende kelnere, bulgarske danseband og grisefester. Nei takk. Men hvor?
Rødvinsmarinerte forslag haglet. Tanzania? Cuba? Hva med Maldivene? Nei, vent! Filippinene! Der er det visst utrolig vakkert.
VI VISUALISERTE vår lille familie på en kritthvit, øde strand med melkevarmt hav. Vi kunne kjenne solen og høre bølgene. Men så, som en ubuden gjest, slo den onde realismen ned i våre sollengtende hoder. Bare tanken på en ti-timers flytur med lille gull fikk oss til å bli bleke. Jeg svetter fortsatt når jeg tenker på en fire timers togtur til Geilo.
NEDTURENE HAGLET. For farlig. For dyrt. For langt. Det ene paradiset etter det andre fadet ut, helt til vi sto igjen med det uunngåelige. To uker til Puerto de Mogán på Gran Canaria.
Så nå blir det Bamseklubb, svorsk og pensjonister.
Det verste av alt er at jeg gleder meg.
