Kall meg sionist, kall meg israelvenn, jeg er stolt av det
Hvis man virkelig bryr seg om barna i Gaza, må Hamas-terroristene overgi seg.
- Bjørnafjorden
DebattNawar Sayyad går til frontalangrep på Israel og jødene som bor der (BT 8. des.). Hun roper: «From the river to the sea, Palestine will be free» – og hun bryr seg neimen ikke om hun blir kalt antisemitt eller terrorist.
Hun utdyper videre at ropet «Palestina will be free» er et ønske om en fri og uavhengig palestinsk stat der alle mennesker har like rettigheter.
Innlegget han svarer på: «Kall meg antisemitt. Kall meg terrorist. Jeg bryr meg ikke.»
Mener Nawar at vi skal tro henne etter at tusenvis av terrorister veltet innover Israels grenser, drepte og brente spedbarn, voldtok unge jenter, skjøt foreldre foran øynene på barna, halshogde uskyldige sivile og tente på likene, bortførte hundrevis av gisler – for så å skryte av det på sosiale medier?
Hvis dette er frihet og uavhengighet for palestina-arabere, hva skal skje med de syv millionene jøder som bor i Israel? Skal de fordrives til Europa, eller interneres i leire og drepes, skal de gasses i hjel? – for Palestina skal jo være fri «from the river to the sea».
Palestina-araberne fikk muligheten til å vise verden nasjonsbygging og selvrealisering da Gaza ble overlatt til dem i 2005. De hadde muligheten til å vise verden at de kunne bygge et fritt og uavhengig samfunn der alle mennesker har like rettigheter, som Nawar etterlyser. I stedet har de bygget opp i en terrorstat, brukt sine ressurser til å terrorisere Israel og drepe meningsmotstandere blant sine egne.
Sayyad hevder at store deler av Palestina ble gitt til jødene som «plaster på såret» for europeisk antisemittisme, men utelater jødenes historie i Midtøsten og Nord-Afrika.
Jøder har blitt forfulgt, diskriminert og behandlet som annenrangs borgere i århundrer i disse landene. I mange tilfeller ble de kjeppjaget fra hus og alle sine eiendeler, men de hadde heldigvis en trygg havn å komme til i Israel.
At jødene har rett til landet sitt, inkludert Vestbredden, ble internasjonal lov i rettsoppgjøret etter 1. verdenskrig, men araberne har aldri godtatt den jødiske staten.
Mange arabere ble fordrevet fordi arabiske armeer fra Libanon, Syria, Irak, Jordan og Egypt gikk til krig da staten Israel ble proklamert 14. mai 1948; men mange dro også frivillig i påvente av at de arabiske soldatene skulle «rense» landet for jøder.
Etter 75 år er det på tide at palestina-araberne tar et oppgjør med antisemittisme, jødehat og terror. Vestlige ledere må løse flyktningproblemet, legge ned UNWRA og overføre dem til FNs høykommissær for flyktninger, som har som oppgave å hjelpe flyktninger, ikke holde dem fanget i leire, slik UNWRA gjør. Det er ikke Israels oppgave.
Hamas og vestlige ledere, inkludert vår statsminister og utenriksminister, har ansvaret for at barn i Gaza dør, igjen og igjen. I FN er det Israel som blir fordømt, ikke Hamas. Hvor er kravene fra vestlige ledere om at Hamas må legge ned våpnene og skåne sivile, og frigi gislene?
Dette er jo den beste løsningen både for israelere og palestina-arabere på Gazastripen. Ironisk nok tildeles Nobels fredspris i år til Narges Mohammadi for hennes kamp for kvinner, menneskerettigheter og demokrati i Iran, hvis prestestyre er en av Hamas sine viktigste støttespillere.
Mosab Hassan Yousef, tidligere Hamasmedlem og sønn av en av organisasjonens stiftere, sier det slik: «Vi (palestina-arabere) vil ikke ha en palestinsk stat, jeg vil ikke ha en palestinsk stat. Palestinske barn trenger utdanning, de trenger trygghet, de trenger liv. Dette er hva de trenger, de trenger ikke et nytt korrupt arabisk regime».
Hvis man virkelig bryr seg om barna i Gaza, må Hamas-terroristene overgi seg og Israels eksistens aksepteres. Det er sin eksistens Israel kjemper for nå.
