Turister får utdelt kart for å finne denne mannen.

Bjørn Lægreid (54) er kjent verden over for sine tøffe bilberginger.

Selv er det én ulykke han aldri kommer over. Den første han rykket ut til, der 12 barn døde.

Redningsaksjonisten

• Einar Aarre
• Eirik Brekke (foto)

Det er formiddag, og fra plassen utenfor Eidfjord Maskin og Bilservice kan vi høre drønnet fra et nær 40 tonn tungt vogntog som suser nedover.

Snøflak fra Hardangervidda henger fremdeles på bilen. Bak rattet ser sjåføren rett mot oss. Han trykker på fløyten, hever neven og hilser til Bjørn Lægreid.

Lægreid, bergingsmann og «Vinterveiens helt», står i oljeskitten arbeidsdress. Han ser trafikken på riksvei 7 over Vidda våkne til liv.

– I går var det kolonnekjøring. Nesten ingen trafikk. I dag er det annerledes. Jeg kjenner det på meg. Det blir nok oppdrag i kveld.

160 millioner mennesker kan se Lægreid i suksesserien «Vinterveiens helter» på National Geographic. Sammen med kollega Thord Paulsen i Odda er han blitt kjent verden rundt for sine krevende redningsaksjoner.

Han kalles «The Lonely Wolf» – bilbergeren som alltid jobber alene. I uværet på Hardangervidda redder han vogntog opp mot 50 tonn som har havarert, kjørt i grøften eller står fast på isete veibane.

«Dette er en av verdens tøffeste veier. Det kreves en spesiell type menn for å holde veien åpen,» sier seriens amerikanske fortellerstemme.

I fem sesonger har den ensomme ulven rullet over tv-skjermer i over 70 land. Bilbergerne i Hardanger har fått kjendisstatus.

– Det er jo galskap, sier Lægreid.

Voksne mennesker fra hele verden, fra Europa og Asia, kommer ens ærend til Eidfjord for å ta bilder og selfies med Bjørn Lægreid. Når cruiseskipene legger til kai, er det tilløp til folkevandring opp til verkstedet og huset hans. Turister får utdelt kart hvor de finner han.

Utlendinger på bilferie i Hardanger ringer gjerne direkte til Lægreid for å få hjelp. Ingen andre får røre bilen.

Natten er tiden på døgnet bilberginger ofte skjer. I Oslo lastes mange vogntog om kvelden for å være i Bergen før klokken 05. Vogntog fra Bergen skal være i Oslo før klokken 06.

– Trafikken over Vidda øker utover kvelden og natten. Jeg vet jo aldri hva som vil skje. Vi får vente til i kveld, sier Lægreid.

I ventetiden tar vi inn på Eidfjord Fjell & Fjord Hotell, med utsikt over gjennomgangstrafikken gjennom bygden. Daglig leder Borghild Therese Vindenes Vik takker Lægreid for oppmerksomheten han gir Eidfjord.

– I fjor hadde vi en gjest fra Trøndelag. Han hadde fått opphold og fem dager som brøytebilsjåfør over Hardangervidda i gave fra konen, sier Vik.

Hun fryder seg. Det var i brøytebilen til Helge, Viks mann, gjesten fikk være med. Inspirasjonen kom fra «Vinterveienes helter».

Produksjonsselskapet ITV Studios Norge lager «Ice Road Rescue» for National Geographic. Det er ikke 20 fotografer og lyssettere som filmer scenene, slik noen kanskje tror. I stedet er det to fotografer som bor i en campinghytte i sentrum av Eidfjord. Også de venter på at noe skal skje.

Oppe på Hardangervidda blåser det friskt. Snøfokken raser over riksveien, men trafikken glir greit.

Helt til klokken blir 21.

Da ringer telefonen hos Eidfjord Bilberging.

Et vogntog har kjørt seg fast på Ustaoset, all trafikk er sperret. Deler av vogntoget står utenfor veien.

Lægreid har nettopp spist middag etter arbeidsdagen på verkstedet. Han kler seg igjen i den gule arbeidsdressen.

Den største av de tre redningsbilene starter opp. Den bærer skiltet «The Wolf», er knallrød, veier 32 tonn, har trekkraft på alle åtte hjul, og er utstyrt med fire vinsjer – to foran og to bak.

– Hvor tungt kan du trekke?

– Uendelig. Den har en djevelsk motor, svarer Lægreid.

Han smiler.

Det bærer ut på veien. Opp Måbødalen, over Maurset, til Dyranut og deretter i god fart på den isete strekningen frem til Haugestøl, før han når Ustaoset.

Snødrevet er enda tettere, det er minus fire grader, klink is, lange køer og midt i bakken et vogntog i vinkel.

Den uheldige sjåføren, Kjell Olav Kvam, står i snøen og venter på Lægreid.

– To personbiler kjørte foran meg opp bakken. Da brøytebilen kom, bremset de. Da måtte også jeg stoppe – midt i bakken. Så begynte jeg å skli bakover. Det er is i kjørebanen. Uten fart var det umulig å komme opp, sier Kvam.

Lægreid kjører redningsbilen i posisjon. Kran og vinsjer gjøres klar, vaier strekkes ut.

Tv-fotografene er både høyt og lavt. De tar oversiktsbilder, det zoomes inn på bolter og hjul, tilskuere intervjues.

– Kan noen hjelpe meg med litt håndmakt, roper Lægreid. Han strever med å feste vaieren til ulykkesbilen.

De andre sjåførene som er kommet til, er ikke vanskelig å be.

Snart trekkes vogntoget rolig frem. Lægreid får lagt stålmatter under hjulene.

Sjåføren får beskjed å komme seg inn i førerhuset og ta kontroll på bremser og styring.

Vaiere festes på nye steder. Det rykker i vogntoget. Rolig slepes alle tonnene tilbake i veibanen.

– Easy job. Easy job, kommenterer Bjørn Lægreid til tv-kameraet.

– Det må da være vanskelig å gjøre så store operasjoner helt alene?

– Nei, da kan jeg styre det hele selv. For meg er det viktig at ting går raskt. Når jeg kommer til et ulykkessted, skal folk vite at ting løses fort. At jeg kan levere. Det ryktet vil jeg beholde.

– Hvordan er det å ha National Geographic etter seg hele tiden?

– Det er blitt en uvane, og jeg er egentlig fornøyd nå. De har fulgt meg i mange år. At jeg fremdeles er med, er litt på grunn av kameraten min i Odda, Thord Paulsen. Hvis ikke jeg og er med, blir det ingen filming. Men det burde vært mer penger i det. Jeg får ikke fem flate øre når de følger oss, og bare 450 kroner når vi sitter sammen etterpå og går gjennom hendelsen, sier Lægreid.

Han legger til:

– Men jeg gjør jo stort sett som jeg vil. Ber jeg de reise, så gjør de det. Det er jeg som bestemmer.

Lægreid er opptatt av at ulykkessjåførene ikke skal filmes før de er blitt spurt.

– Mange norske sjåfører sier nei. Jeg forstår dem. Verken du eller jeg vil bli filmet etter å ha vært uheldige på veien. Og det er mine kunder. De skal behandles skikkelig. Men utenlandske sjåfører blir ofte helt ville. De vil være med. TV-serien er stor i utlandet, sier Lægreid.

Klokken nærmer seg midnatt. Køene løses opp. Trafikken begynner å gli forbi ulykkesstedet.

Lægreid står i snøen og ser på. Når vogntogene passerer, trykker sjåførene på fløyten. De hilser til bergingsmannen.

Det lyder som en nattkonsert med bilhorn i snødrevet på Ustaoset.

Den ensomme ulv tar fatt på de nesten 80 kilometerne tilbake til Eidfjord. Han er i Måbødalen da telefonen ringer på ny.

Nytt vogntog i grøften på Ustaoset.

Lægreid snur. I en liten vinterskodd Subaru kommer de to tv-fotografene noen hundre meter bak – i like høy fart.

Snøføyken står. Det er svarte natten. Lægreid kommer seg tilbake til Ustaoset, til bakketoppen der et nytt vogntog har kjørt i grøften.

Den polske sjåføren står i veikanten og forklarer hva som har skjedd:

– Et annet vogntog kom mot meg. Det var ikke plass til oss begge. Jeg måtte svinge for å unngå sammenstøt. Jeg kom litt for langt ut, og havnet i grøften. Jeg hadde ingen sjanse.

Lægreid beregner posisjoner og vinkler, rigger til kran og vinsj. Først får han fremhjulene på vogntoget tilbake på veien. Så rigger han seg til på nytt for å få bakhjulene med seg. En lettet, polsk sjåfør kommer seg opp igjen i førerhuset.

Køen av vogntog vokser på begge sider av ulykkesstedet. De venter, helt til vogntoget fremst i køen blir utålmodig.

Den utenlandske sjåføren er lei å vente, gir fart oppover bakken, før han må innse at det er umulig å passere.

Han stopper vogntoget midt i bakken, før det begynner å skli bakover. På veien er det klink is. Vogntoget stopper først når det treffer brøytekantene.

Bjørn Lægreid biter tennene sammen.

Hvor idiotisk går det an å bli?

En ny redningsaksjon må til for å åpne veien. Bjørn Lægreid finner kjettinger og gyver løs med bare nevene.

Først kjetting på ett dekk, uten at det hjelper. Så på ett til. Vogntoget klarer akkurat å få nok feste til å komme seg opp bakken.

Så kan køen passere.

Lægreid tenner seg en røyk og rydder etter nattens tredje redningsaksjon.

– Vanskelig oppdrag?

– Problemet var at vogntoget var fullastet. Det var tungt. Og veien er glatt. Det er veldig glatt i natt, sier Lægreid.

Klokken er nærmere tre da Lægreid passerer Dyranut for fjerde gang i natt, så Maurset, forbi Vøringsfossen og gjennom Måbøtunnelen.

Ved utløpet av tunnelen kommer tankene ofte tilbake.

Det var her Lægreid fikk sitt første møte med bilberging, under Måbødal-ulykken i 1988. 16 mennesker, 12 av dem barn, mistet livet da en buss med svenske skoleklasser kjørte inn i fjellveggen. Lægreid var tidlig på ulykkesstedet.

– Det var mange barn. Et grusomt syn. Jeg tenker ofte på det når jeg kjører gjennom tunnelen. Og jeg vet det kan skje igjen. Det kan skje en ny Måbødal-ulykke, sier Lægreid.

Han rykket ut, selv om han den gang ikke hadde sertifikat for tungt kjøretøy.

– Jeg var ikke så gammel, men folk her kjenner meg jo. Politisjefen i Hardanger lot meg kjøre kranbil og lastebil. Ulykken var en tragedie. Min fordel var at jeg var så ung at jeg ikke helt skjønte hva jeg gikk til. Men det gjorde noe med meg.

Tilbake i Eidfjord parkerer han bergingsbilen.

Han har alltid levd med bil. Foreldrene drev bensinstasjon i Eidfjord. Lægreid har ført arven videre.

Klokken fem er han i seng, i hjemmet rett over veien for verkstedet. Klokken åtte er han tilbake på jobb.

– Det ble en travel natt?

– Jeg synes de tyngste timene om natten er mellom klokken ett og tre. Etter det er jeg lys våken.

Men Lægreid synes det blir mye kjøring. Mange lange timer i bilen for veiens ensomme ulv. Han dekker hele området fra Eidfjord til Geilo nå, mot opp til midt på Vidda tidligere.

– Og dette blir ikke den siste travle natten denne vinteren.