Som førsteklassing sto Christine på sidelinjen og håpet hun slapp å spille. Hun visste at hun kanskje måtte ut på fotballbanen på et tidspunkt. Mens alle var opptatt av det som skjedde på banen, listet hun seg vekk og gikk en tur i skogen.
Det hendte ofte at foreldrene måtte ut og lete etter henne.
Å forholde seg til 22 spillere, dommer, ball og skrålende foreldre på sidelinjen ble for mye for den lille jenten.
– Alle skulle jo spille fotball, derfor begynte jeg også. Men det var ikke riktig sport for meg. Jeg likte best å være innbytter.
Christine Haugen sitter i et møterom på sin nye arbeidsplass og minnes en oppvekst med mange nederlag.
Hun prøvde flere fritidsaktiviteter, men byttet fort. Lenge trodde hun det var fordi hun ikke likte aktiviteten. Nå mener hun det skyldtes at hun ble sliten av alt som involverte mange mennesker.
På skolen slet hun med å følge med i timene.
– Jeg var så opptatt med å tenke på andre ting, av å maskere for å holde ut hele skoledagen. Men jeg var god til å lære fra bøkene når jeg kom hjem, så jeg klarte meg greit.
Maskering er et ord hun bruker ofte. Det handler om å skjule at hun ikke er helt som andre. Christine Haugen tror hun var en så stille og pliktoppfyllende elev at ingen merket at hun hadde problemer.
– Jeg har alltid følt meg annerledes, alltid vært et unntak. Når det sies at «vi mennesker er sånn og sånn», har jeg tenkt nei, jeg passer ikke inn i det mønsteret.
Slik var det også da hun ble student og mens hun jobbet med doktorgraden på Universitetet i Bergen.
Nå har hun endelig funnet et sted der hun passer inn.
2023 ble et bra år for Christine Haugen. Da fikk hun både diagnose og praksisplass hos Unicus i Oslo, et firma som kun ansetter IT-konsulenter med autisme. 1. april i år ble hun fast ansatt.
Veien frem dit har vært lang og vond. 38-åringen vil fortelle om livet sitt for å skape mer forståelse for hvordan det er å være annerledes. Og hun gjør det med et håp om at flere arbeidsplasser vil inkludere «nevrodivergente personer».
Det vil si de med en hjernefunksjon og en atferd som anses som annerledes enn «de normale», altså de nevrotypiske. Manglende sosial forståelse er et felles kjennetegn for personer på autismespekteret, men dette spekteret er enormt vidt.
Når man sier autist, tenker mange enten på en som er helt hjelpeløs eller veldig smarte personer, men de fleste er et sted midt imellom, påpeker Christine.
Mens hun jobbet med doktorgrad i molekylærbiologi, ble hun stadig sykmeldt.
– Mønsteret var at jeg jobbet intenst, ble utmattet, deprimert, fikk angst og ble sykmeldt – om og om igjen. En stund trodde jeg at jeg hadde kronisk utmattelse.
Hun fikler med nøkkelkort-snoren mens hun forteller at hun alltid har vært ømfintlig for lys og lyd og hatt trøbbel med berøring. Hun liker for eksempel ikke å håndhilse. Sine egne hender trykker hun ofte på. Det kalles stimming på «spekterspråket», en slags selvstimulering for å få utløp for energi eller roe seg ned.
Helt fra barndommen har hun kjent at hun blir utslitt av å være sosial. Særlig i tenårene merket hun dette. Hun skjønte ikke hvordan andre maktet å henge med venner etter skoletid, selv måtte hun hjem og hvile.
– Da jeg i 2022 prøvde å forklare psykologen hvor sliten jeg ble, sa hun: «Du har ikke et snev av Asperger, da?»
Aspergers syndrom regnes som en mild form for autismespekterforstyrrelse og er ofte brukt om høyt fungerende autister, som den smarte og litt snodige etterforskeren Saga Norén i TV-serien «Broen». I dag brukes helst bare autisme/ASD.
Etter psykologtimen gikk Christine hjem og googlet «Asperger hos kvinner».
– Det var som om jordens akse flyttet seg. Det var en punktvis liste over personligheten min. Jeg kjente meg så godt igjen. Alt falt på plass.
Da hun fortalte sin mor at hun var autist, avviste moren det.
– Men så googlet også mamma og sa: «Jo da, det stemmer».
Kvinner blir ofte senere diagnostisert enn menn. Det gjelder både ved ADHD og autisme. Det har blant annet sammenheng med at jenter ofte har litt andre symptomer enn gutter.
En typisk gutt med autisme eller Asperger har gjerne én hovedinteresse han går dypt inn og har trøbbel med blikkontakt. Jenter er mer sosiale eller har lært seg mer av det sosiale spillet. De senere årene har man blitt mer oppmerksom på forskjellene. Fra 2018 til 2022 var det 70 prosent økning av jenter med autisme som fikk behandling i spesialisthelsetjenesten.
Christine kan forstå at hun ikke ble oppfattet som autist.
– Mange tror ikke jeg har et kommunikasjonsproblem. Jeg snakker jo med folk, kan holde foredrag og er flink til å maskere. Jeg har til og med jobbet i butikk. Men da var jeg totalt utslitt etter jobb, fordi jeg brukte så mye energi på å analysere hvert ansikt og hver bevegelse.
Hun forklarer at hun alltid analyserer alt.
– Vi autister tar ikke snarveier og har en evne til å oppdage ting andre ikke oppdager. Det negative er at vi også analyserer ting vi ikke trenger å analysere. Det fører til stor energilekkasje.
Når hun for eksempel skal vaske badet, må hun forberede seg for ikke å bli utslitt.
– Jeg kan se alt som må gjøres samtidig. Derfor lager jeg en liste og deler opp hver enkelt oppgave for at det ikke skal bli for overveldende.
I tillegg til overanalysering og vansker med å forstå det sosiale spillet, har autister tendens til å ta ting bokstavelig. Metaforer og ordtak er ofte vanskelig å forstå.
– «Ugler i mosen» har jeg brukt mange timer på å analysere. Og når noen sier «ikke se skogen for bare trær», tenker jeg at selvsagt ser du bare trær. Jeg må resonnere meg frem til skog.
Jens Kanden er konsulentsjef hos Unicus. Han har ansvar for å følge opp IT-konsulentene og hjelpe andre bedrifter med å bli flinkere til å ansette og tilrettelegge for personer med utfordringer. (Nevroinkluderende tjenester.)
Han mener autister har enorme fordeler i enkelte jobber.
– Mens vi «normale» tenker top down og ser ting overordnet, tenker autister bottom up. De bygger opp detaljer nedenfra og ser ting vi andre overser. Derfor passer autister spesielt godt til å jobbe med IT, understreker han.
Christine nikker.
– Alle bedrifter bør ha minst en autistisk ansatt som kan påpeke problemer eller muligheter andre ikke ser.
De fleste autister er arbeidsledige. Hos Unicus i Oslo har 30 personer som tidligere slet med å komme inn i arbeidslivet, fått en ny sjanse. I tillegg har de et kontor i Stavanger, og har tenkt at de kanskje burde hatt kontor i Bergen også.
I fjor fusjonerte firmaet med Auticon. Sammen utgjør de verdens største bedrift der flertallet av de ansatte er autister, og har kontorer i 15 land, på tre kontinenter.
Selv om Christine er utdannet molekylærbiolog, har hun alltid jobbet mye med data og programmering. Derfor gikk det relativt greit å begynne i IT-bedriften Unicus og lære seg flere nye programmer.
– IT generelt er veldig logisk. Det er ett rett svar og ikke synsing.
– Og så kan man jobbe med det uten å måtte være mye med mennesker. Med bedre tilrettelegging kunne langt flere autister vært i arbeid også i andre virksomheter. Og de fleste bedrifter har flere ansatte med utfordringer enn de er klar over, supplerer Jens Kanden.
Christine begynte å jobbe to dager i uken, gradvis økte stillingsprosenten frem mot dagens 90 prosent. Hun mener hun fikk en tilpasning hun neppe ville fått på andre arbeidsplasser.
I likhet med sine kolleger, har hun hjemmekontor flere dager i uken. Og når hun jobber ute hos kunder, får hun tilrettelegging i form fast plass i et hjørne av kontorlandskapet med litt lavere belysning.
Hun har alltid dark mode (nattfilter) på skjermen og bruker ofte hatt når hun er ute og skyggelue hvis hun må sitte i et veldig lyst lokale. Oransje brilleglass bidrar også til å dempe inntrykkene.
Det tok ett år fra hun begynte utredning til hun fikk diagnosen.
– I mange år har jeg kun levd når jeg har vært sykmeldt. Nå har jeg lært meg å ta hensyn og å følge anbefalinger for autister. Jeg har lært meg å balansere jobb, sosialt liv og hvile. Og jeg slipper å bruke mye energi på å kamuflere at jeg er annerledes.
Det har gitt gode resultater.
– Etter diagnosen har jeg ikke hatt angst eller depresjon og ikke vært sykmeldt.
Hun skulle ønske diagnosen kom mye tidligere slik at hun kunne lært seg å leve med den.
– Det er ofte fokus på terapi, men jeg tror kursing i sosiale konvensjoner hadde vært vel så nyttig, sier hun.
– Hva trenger en å gjøre av høflighetsgrunner, og hva må du ikke gjøre. Det er vanskelig for mange av oss å skille ut hva som er valgfritt. Selv har jeg vært redd for å spørre i frykt for å virke dum.
For Christine, og mange andre autister, er det slik at hvis det ikke er sant, er det ikke viktig.
Hun gir eksempel på en vanlig situasjon som får «den analytiske hjernen» i gang:
– De sier «god morgen» når du kommer på jobb. OK, det er for å bekrefte at de ser at du er der. Det er en analyse en autist ofte gjør, mens andre bare sier god morgen uten å tenke over det.
Hun mener et kurs ville vært ekstra nyttig mens hun var elev på videregående. Et kurs der hun kunne lære å forstå og forholde seg til «normale mennesker». Lære vanlige omgangsformer, ordtak og ansiktsuttrykk.
Da ville hun kanskje ikke følt seg så utenfor og mislykket.
– Selvbildet mitt ble dratt ned av å ikke passe inn. Jeg har et enormt mindreverdighetskompleks, men har hørt at noen oppfatter meg arrogant. Det er nok fordi de har misoppfattet noe jeg har sagt.
Hun har også følt ensomhet.
– Jeg har hatt veldig vanskelig for å få og holde på venner. Det har tatt meg tjue år. Nå har jeg noen gode venner, men jeg trives også veldig godt i eget selskap.
Fra å ha følt seg utenfor hele livet, har Christine endelig funnet et sted hun hører hjemme. Og hun har skjønt noe viktig:
– Jeg er ikke syk, jeg er bare annerledes med et annet «operativsystem». Og blant autister er jeg jo helt normal.
