Den absolutt mest vestlandske vestlendingen

BT har i vår kåret de 15 mest vestlandske vestlendingene. Dessverre har juryen gått på en kjempesmell og oversett selve urvestlendingen: Min bestemor.

Denne artikkelen er over fem år gammel

La meg presentere nummer 16: Min bestemor Helga.

Bestemor er valgt ut som en representant for selve urvestlendingen. Fra en tid da overlevelse var viktigere enn «purpose». Da en liten øy langt uti havgapet ikke var et sted «der ingen kunne tru at nokon kunne bu», men et sted man kunne bygge et hjem.

En trygg båthavn og noen små gressflekker var alt de trengte. Havet ga fisk, og gressflekkene var nok til noen dyr, samt dyrke ting som ikke blåste på havet. For vind og vær er det mer enn nok av på øyen Nåra i Solund kommune.

Dette gjør at bestemor er ekstremt væropptatt. En ting er vindskalaen hennes («Han e heisen»), men i det siste har jeg hatt mer bruk for temperaturskalaen. Den går fra «spøkje kaldt» til «oije heite». Skiftet mellom kaldt og varmt går rundt 19 grader. Da synes hun det er «passelegt». Det er urvestlendingens trivselstemperatur.

Hardt arbeid har alltid vært nøkkelen til overlevelse for vestlendingene. Bestemor er ikke noe unntak, og har sjelden tid til å sitte i ro. «Da er farlegt å sette seg ned for lenge, for dao visna du», sier hun dersom pausen mellom slagene varer i over fem minutter. For noen år siden ble hun operert i armen. Legen ga henne klar beskjed om å ta det med ro. Hvilket hun også gjorde, i noen få dager. Men så ble været for fint og fristelsen for stor. «Synd og skam å kaste vekk godt tørkeveir», var svaret hennes da jeg tok henne på fersken i å henge opp nyvasket sengetøy på tørkestativet.

For det er viktig å ha det rent, det kan jo komme gjester. Noen av bestemors gjester refererte til besøkene som «tre-kilosturer». Det spares ikke på god mat til folk som ramler inn døren. «Du e no so skrale vorten», sier hun gjerne.

Så fôrer hun med hellekaker, lefser og tørre vafler til de ikke kan stå oppreist. Og blir du til middag, kan det vanke fiskesuppe, kjøttkaker eller hennes verdensberømte rømmegrøt.

Bestemor er en kokk av den gamle skolen, som lager god mat av alt. Med ett viktig unntak: den grusomme retten kams. Brosmehoder fylt med most lever er ikke noe jeg får vann i munnen av. Da reagerer jeg med samme skepsis som bestemor har når jeg serverer middag uten poteter. «Da va no ikkje ildt på smak, men da va no ikkje middag», er dommen over pizza og lasagne.

Telefonen har vært viktig for lokalsamfunnene i havgapet. Og bestemor har svart belte i telefonbruk. «Seie du da?», «no ska du høyre» og «naiii, ka seie du?» er faste uttrykk når siste nytt skal videreformidles innad i den lokale frimurerlosjen, også kjent som husmorlaget.

Var jeg på fest i ungdommen, visste bestemor hva jeg hadde gjort før jeg selv fikk vite det.

Dette er bare noen av de 1000 historiene jeg kunne fortalt om bestemor. Hun er en opplagt representant for alle de sterke kystkvinnene som fikk lokalsamfunnet til å gå rudt. For de oppfinnsomme øyboerne som måtte få mest mulig ut av det de hadde for å overleve. Og for alle oss vestlendinger som er stolte over hvem vi er, hvor vi kommer fra, og det faktum at vi ikke lenger er så skrale vortne.