For 20 år siden forsøkte regjeringen å fange karbon ved et oljeraffineri på Mongstad. Prosjektet ble omtalt som Norges «månelanding». Men planene havarerte.
I 2020 lanserte regjeringen satsingen på nytt, denne gangen under navnet «Langskip». Men forsinkelser, milliardsprekker, kontroverser og kostnadskrangler har preget arbeidet i begge runder.
I tillegg er flere europeiske land og organisasjoner skeptiske til teknologien bak karbonfangst og -lagring, og mener den fører til grønnvaskinggrønnvaskingen form for misledende markedsføring der selskap blir fremstilt som mer miljøvennlig enn det som faktisk er tilfelle av oljebransjen.
– Det viktigste nå er å skape aksept for industrien, sier Sverre Overå til E24.
Han er prosjektleder for den delen av Langskip-prosjektet som handler om lagring og har 25 års erfaring med teknologien.
Overå møter E24 på industriområdet Øygarden utenfor Bergen.
Hit skal CO₂ fraktes før det sendes videre med skip ut i Nordsjøen hvor CO₂-et skal lagres under havbunnen.
For å stanse klimaendringene, må vi lykkes med å finne gode måter å fjerne CO₂ fra atmosfæren på, mener FNs klimapanel.
Langskip skal bidra til at norsk industri kan redusere sine CO₂-utslipp.
Mottaksanlegget i Øygarden er nå 98 prosent klart, ifølge Overå.
Det er like før det norske prestisjeprosjektet kan sparkes i gang.
Med drahjelp fra EU
En torsdag i mars står en regjeringsbil med blå skilter parkert utenfor den digre sementfabrikken Heidelberg i Porsgrunn.
Fabrikken er en av Norges største utslippspunkter.
Hun er på besøk for å se hvordan Norge ligger an. Selv har EU nylig gått inn for å skape et marked for klimateknologien.
– Norge spiller en veldig viktig rolle i dette, sier Simson.
Sammen med Hafslund Oslo Celsios avfallsforbrenningsanlegg inngår Heidelberg-fabrikken i Langskip-prosjektet. Karbongassen som slippes ut her skal fanges før den fraktes til mottaksanlegget i Øygarden. Derfra skal den fraktes med spesialbygde båter ut på havet før den lagres under et stort steinlag.
Egentlig skulle anlegget stått klart i år.
For tre år siden gikk imidlertid fabrikken på en skikkelig kostnadssmell og overskred budsjettet med en milliard. Det førte til en krangel om regningen.
Regjeringen lover nå å betale 150 millioner kroner av regningen dersom anlegget står klart mai neste år. Det ligger de i rute til, bekrefter fabrikksjefen.
Tidligere olje- og energiminister og nå fylkesordfører Terje Riis-Johansen forteller at han er «litt rørt» av å se de siste brikkene i karbon-puslespillet bli lagt.
Han har fulgt prosjektet tett i 14 år.
En treg start
Ideen om å fange karbongass ble oppfunnet av to norske forskere på 80-tallet.
Erik Lindeberg og Torleif Holt ved Sintef forskningssenter satt på en hytte i Sverige og diskuterte hva som ville skje når en CO₂-avgift skulle innføres hos vår søta bror. De fikk en idé om å fange karbonet.
Utover 90-tallet dukket det opp flere initiativer. Blant annet ville Equinor, da Statoil, teste karbonfangst ved oljefeltet Sleipner. Anlegget ble en suksess.
Sjefforsker Mona Mølvik ved Sintef har jobbet med teknologien i over 25 år. Hun mener Norge har noen klare fortrinn for å lykkes.
Konkurransefordelene til Norge er blant annet geologiske, med et stort område i Nordsjøen som egner seg for lagring, i tillegg til forskningssentre og kompetanse, ifølge Mølnvik.
– Nå er vi der at vi er i ferd med å etablere en fullskala verdikjede, sier hun.
Mølnvik ser at flere store selskaper satser på dette.
Mona Mølnvik
Forskningssjef ved Sintef Energi
Frykter teknologien forlenger oljealderen
Samtidig er flere skeptiske til hvordan man bruker teknologien.
Enkelte land frykter at karbonfangst vil brukes som en unnskyldning til å fortsette og utvinne olje, kull og gass.
På en FN-samling i fjor skrev 17 land, blant dem Danmark, Frankrike og Spania, under på en uttalelse som advarer mot å lene seg på teknologien.
Miljøorganisasjonen Greenpeace har omtalt teknologien som «en falsk løsning».
Norske politikere tok blant annet med seg selskaper som Equinor og Aker på klimatoppmøtet i fjor for å fremme karbonfangst og -lagring. Dette skapte reaksjoner.
Selv klimaforsker Kikki Kleiven ved Bjerknessenteret, som understreker at karbonfangst er en svært viktig klimaløsning, sier at teknologien ikke må brukes for å forlenge utslippene våre.
Kikki Kleiven
Klimaforsker og direktør ved Bjerknessenteret
– Det er viktig at kapasiteten som bygges ut i Nordsjøen nå brukes for å kutte utslipp fra tunge utslippspunkt som sementproduksjon og avfallshåndtering, og ikke fra petroleumsvirksomhet, sier hun.
Prosjektleder Sverre Overå ved Northern Lights har selv avvist en kunde fra fossilindustrien. Selskapet ønsker ikke å helle bensin på bålet for argumentene om at karbonfangst og -lagring kan forlenge kull- gass og oljealderen.
– Vi ønsker å ta imot kunder fra de sektorene som har vansker for å kutte utslipp, sier Overå.
Det gjelder blant annet sementindustri, gjødselproduksjon og avfallsforbrenning, forklarer han.
Har teknologi – mangler kunder
Et anslag fra EU sier at karbon kan koste mellom 100 til 200 dollar pr. tonn å lagre. Det er langt dyrere enn hva bedrifter betaler for å forurense.
Det er krevende å få konkrete tall fra aktørene på hva det vil koste å lagre karbon.
Northern Lights vil ikke oppgi hvilke priser selskapet, som igjen består av Equinor, Shell og Total, opererer med. Det vil heller ikke Aker Carbon Capture, som utvikler teknologien brukt i Porsgrunn, si noe om.
Norges karbonfangst og -lagringsprosjekt er i stor grad dekket av staten. Over 80 prosent av kostnadene kommer fra statlige skattekroner.
Veien til å bli kommersielt lønnsomme, er lang.
Enn så lenge har Northern Lights signert med fire kunder.
Heidelbergs prosjekt med Aker på sementfabrikken i Porsgrunn er først i køen for å lagre karbon sammen med et avfallsanlegg på Klemetsrud.
Deretter kommer Yaras anlegg i Nederland og det danske selskapet Ørsted.
For å utvide anlegget i Brevik, er kommersielle kunder nødt til å komme på plass, poengterer Overå.
– Det er krevende å dra i gang et marked når det ikke eksisterer et, innrømmer Overå.
Men det hjelper at flere prosjekter kommer på banen.
Utenfor Øygarden, like ved olje- og gassfeltet Troll, er to brønner boret ned i havbunnen. Karbonet skal lagres under havbunnen, på en slags sanddyne, under et 75 meter langs skifersteinlag.
På spørsmål om hvor sikker lagringen av karbon er, sier Overå at de er «helt sikre».
– Så sikre vi kan bli.
