Rettsstatens herjinger
Du er herved advart. Netflix-serien «Making a murderer» vil koste deg mange våkenetter.
- Håvard Nyhus
Denne artikkelen er over åtte år gammel«Making a murderer« er en utmattende affære; et opprørende møte med amerikansk rettsvesen og en nasjons institusjonaliserte klasseskiller. Den som setter seg ned for å følge den nye Netflix-dokumentaren må derfor belage seg på en god del våkenetter.
Ikke bare fordi serien strekker seg over ti episoder og egen erfaring viser at det er plent umulig å la være å se bare én episode til, selv om klokken er blitt halv tre om natten, men også fordi saken mot Steven Avery (og nevøen Brendan Dassey) vil få deg til å stille spørsmål ved hele rettsapparatet som sådan.
«Making a murderer« stiller slik sett i en litt annen kategori enn andre «true crime»-snakkiser det siste året. Der «The Jinx» (HBO) var et formfullendt, aristokratisk spetakkel som «gikk opp» i siste episode, og slik gjenopprettet et slags kosmisk rettferdighetsprinsipp; og podkastene «Uløst«og «Serial» dypest sett er mysterier som appellerer til kodeknekkeren (og mystikeren) i oss, er «Making a murderer» mest av alt en oppvisning i håpløshet, en meditasjon over tilværelsens urett.
Les også:
"The Jinx": Når journalisten blir etterforsker
Eller som Margaret Lyons i magasinet Vulture skriver: «an anthem of hopelessness».
Dette er saken: I 1985 dømmes bilopphoggeren Steven Avery for grov overfallsvoldtekt. For bare å bli frikjent 18 år senere, da ugjendrivelige DNA-beviser peker på en helt annet gjerningsmann. I mellomtiden har den virkelige voldtektsforbryteren, hvis navn ble hastig sjekket ut i den opprinnelige etterforskningen, herjet videre. Tilbake står et skandalisert politikammer og en forlegen påtalemyndighet, representert ved henholdsvis Manitowoc County og delstaten Wisconsin.
På samme tid forbereder Steven Avery et oppreisningssøksmål på 36 millioner dollar. Før han kommer så langt, blir han imidlertid anholdt og siktet på ny. Denne gangen for drap. Den 25 år gamle fotografen Teresa Halbach, som sist ble observert da hun hadde et oppdrag på Averys bilopphoggeri, er død. Beinrestene hennes ligger rett utenfor Averys soveromsvindu.
Les også:
Så kan man spørre seg, som forsvarsteamet gjør, hva slags drapsmann som velger å dumpe bevismaterialet fra et mord han formodentlig ønsker å slippe unna med, på eget gress? Og hvorfor det lokale politikammeret, som var koblet ut av saken mens oppreisningssaken pågikk, fortsatte å tråkke rundt på Averys eiendom? Og hvorfor en betjent fra det samme kontoret finner en lett synlig og inkriminerende bilnøkkel først under den syvende saumfaringen? Litt vel beleilig?
Og hvordan skal vi tolke at sheriffen i Manitowoc County, konfrontert med forsvarets insinuerende spørsmål, uttaler at det ville være lettere å ta livet av (!) Avery enn å plante bevis hos ham («it would have been a whole lot easier to eliminate him than it would to frame him«)?
Enda verre blir det når Averys 16 år gamle nevø, den «kognitivt utfordrede» Brendan Dassey (IQ 69), og hans bistandsadvokat Len Kachinsky trekkes inn i saken. I seriens kanskje aller mest hjerteskjærende scene har Len Kachinsky gitt politiet alenetid med Brendan, en juridisk feilvurdering som gir begrepet tjenesteforsømmelse en helt ny valør. Resultatet er en slags «tilståelse» der Brendan, funksjonelt sett et lite barn, etter beste evne forsøker å gi avhørslederne det de vil ha. Eller som han forteller til moren sin etterpå: «Jeg bare gjettet, sånn som jeg gjør med leksene».
Den som har sett dokumentaren «Paradise Lost: The Child Murders at Robin Hood Hills» (1996) vil trolig grøsse av gjenkjennelse. Også der lykkes politiet til slutt med å lure en slags innrømmelse ut av en lettere tilbakestående guttunge. Og parallellen stopper ikke der. Også der gikk det nøyaktig 18 år før nyervervede DNA-spor pekte en annen vei.
«Right now, murder is hot», uttaler en av journalistene som dekker saken mot Avery. Han kunne like gjerne ha snakket om vår tids «true crime»-dille. Tre serier er allerede nevnt, i tillegg er «Veckans Brott» (SVT) en fast ukentlig følgesvenn for mange.
Hva denne appetitten på mord i beste sendetid forteller om oss og tiden vi lever i, ligger utenfor rammene av denne kommentaren. Men sikkert er det at «Making a murderer», som det tok hele ti år å lage, har truffet med timingen. Den svarer til et kulturelt sug. Litt anekdotisk bevisførsel: Jeg har knapt vært i en eneste julemiddag der serien ikke har vært tema. Moralske allegorier som kanskje eller kanskje ikke går opp, har gjerne den virkningen.
I «Making a murderer«s tilfelle får den seriekonsumerende norske middelklassen i tillegg noen lettkjøpte sosiologiske innsikter og litt klasse— voyerisme på kjøpet: et observant portrett av «white trash»-Amerika i en av delstatene Gud glemte.
