Vern om varslerne
Varslervernet må styrkes, men enda et ombud er ikke løsningen.
Denne artikkelen er over syv år gammelLederEn fersk rapport fra forskningsstiftelsen Fafo viser at varslere i arbeidslivet er verre stilt enn noen gang. Utviklingen er urovekkende, fastslår forskerne.
Det er en trussel mot demokratiet at varslere skremmes til taushet. Alle som sier fra om kritikkverdige forhold, må sikres reelt vern. Men det betyr ikke at vi trenger enda et ombud.
Før sommeren sendte regjeringen forslag til et forsterket varslervern på høring.
Høringsnotatet baserer seg på en Fafo-evaluering fra 2014. Konklusjonen den gang var at bestemmelsene i arbeidsmiljøloven hovedsakelig fungerer bra, og har gjort det enklere og tryggere å varsle.
Årets undersøkelse viser derimot at andelen varslere som er møtt med sanksjoner er høyere enn noensinne registrert. Hele 25 prosent av varslerne er møtt med overveiende negative reaksjoner.
Frykten for gjengjeldelse og represalier er den viktigste grunnen til at folk unnlater å si fra, og denne frykten er altså ytterst reell.
Regjeringens mål med et skjerpet regelverk er å sørge for at varsler blir forsvarlig håndtert, og at terskelen for å varsle blir lav. Det vil de blant annet oppnå gjennom strengere krav til interne rutiner i bedriftene og bedre beskyttelse av varslernes identitet.
Formålet er godt, men spørsmålet er om regelverket blir treffsikkert nok.
Politietterforsker Robin Schaefers varsling i Monika-saken satt for alvor varslervernet på dagsorden og avdekket mangler ved systemet. Men saken viste også at det ikke primært er regelverket som er problemet, men hvordan varsleren blir møtt av sin arbeidsgiver. Paradoksalt nok førte den også til økt frykt for å varsle. Sånt er vanskelig å fikse gjennom en lovendring alene.
Som departementet skriver i sitt høringsnotat, vil det mest virkningsfulle tiltaket antagelig være at arbeidslivet får "rotfestet" i sin kultur at varsling er et gode og noe virksomhetene ønsker.
Noe sånt forutsetter en massiv endring av kultur og holdninger i arbeidslivet. Det krever langt mer enn nye paragrafer i arbeidsmiljøloven.
Etter de mistrøstige funnene i Fafo-rapporten, har hovedorganisasjonen Unio tatt til orde for et eget varslerombud som skal gripe inn i arbeidskonflikter.
Tilhengerne mener et ombud vil signalisere at regjeringen tar problematikken på alvor, og skape et sted å samle kunnskap om fenomenet.
Norsk arbeidsliv trenger både signaler og kunnskap, men ytterligere utbygging av det allerede utglidende ombudsmannsapparatet er like fullt en dårlig idé.
Ombud innebærer stort sett mer byråkrati og outsourcing av politisk ansvar. I dette tilfellet vil det også kunne føre med seg ansvarspulverisering og hindre at arbeidsgiver tar nødvendige grep.
For å styrke varslervernet, må arbeidsgiversiden utdannes og ansvarliggjøres. Signalene må sendes via et treffende regelverk, og nødvendig kunnskap må bygges i bedriftene og hos offentlige myndigheter. Først da kan vi håpe på resultater.
