Vi må stå sammen nå
Kandidatene på høyresiden setter Frankrike i en politisk unntakstilstand.
Denne artikkelen er over syv år gammelBenoît Hamon ble 5. februar utnevnt som sosialistenes kandidat til det franske presidentvalget. Dagen etter foreslo han for De Grønne (Europe Écologie-Les Verts, som er på venstresiden i Frankrike) og SVs søsterparti, Parti de Gauche, å bygge et regjeringsflertall.
Vi er flere i de nevnte partiene som ser en slik konstellasjon som den eneste muligheten for å hindre det ultrakonservative høyre og ytterste høyre i å fosse frem.
Ifølge BTs leder 31. januar er Emmanuel Macron, den uavhengige kandidaten som kommer fra regjeringen, den som kan bli president denne gangen.
Det er feil å tenke at Benoît Hamon er ikke i stand til å vinne valget. Det er klart at han har gått en lang vei. François Hollande er upopulær, og det er særlig på grunn av manglende handlekraft, fulgt av en veldig liberal sosialpolitikk som ikke var i samsvar med valgløftene hans. Med bare seks prosents oppslutning på meningsmålingene blant kandidatene for nominasjonsvalget i november 2016, har Hamon klart å bevise at han har jobbet, at han har lyttet til franskmennenes utfordringer, og klart å øke oppslutningen til sosialistpartiet fra syv til 15 prosent ved nominasjonsvalget. Om den dynamikken fortsetter, vil den gi venstresiden en mulighet til å finne balansen igjen.
Emmanuel Macron stjal rampelyset fra Le Pen
Deltakelsen i den andre runden av nominasjonsvalget økte klart. Franskmenn har mobilisert for å bli kvitt tidligere statsminister Manuel Valls (sosialist) og fem år med en politikk som ikke har ført til betydelige endringer i Frankrike. Det samme skjedde etter en mobiliering mot tidligere president Nicolas Sarkozy (konservativ). Kvaliteten på debattene under nominasjonsvalget hos sosialistene har brakt optimismen tilbake.
Sosialistpartiet til Benoît Hamon er en fornyet venstreside, som er stolt av dets verdier. Det er den venstresiden man har savnet så lenge, den som gir oss løsninger til livets og verdens utfordringer, mens høyre- og høyreekstreme kandidater foreslår å ødelegge en stor andel av den sosiale tryggheten.
Emmanuel Macron, den uavhengige uten et klart program, prøver med uklarhetene sine å tiltrekke seg stemmene fra høyre og venstre. Macron var næringsminister i Manuel Valls’ andre regjering under president François Hollande. Han representerer den delen av Frankrike som har det bra. Hans Frankrike er deilig for dem som har det allerede godt, men ikke for dem som lider.
Man må ikke glemme at Macron allerede har noen uhyggelige resultater i den regjeringsperioden. Han har jobbet for at man senker tariffen til overtidsarbeid, fått til forlengelsen av søndagsarbeid og nattarbeid, at det er lettere å si opp ansatte, forsvart Uber-modellen med løsarbeidere uten trygdebeskyttelse, og han fikk revurdert informasjonsrett til ansatte når bedriften er til salgs.
Forslagene han har fått gjennom, har ikke skapt flere arbeidsplasser. Han var også redaktøren for en rapport om vekstliberalisering under Sarkozy, og har jobbet for Rothschild-banken før han gikk inn i Hollandes regjering. Han som påstår å være kandidaten som borger for innovasjon, er et rent produkt av dagens system. Egentlig foreslår han bare de gamle høyreliberale oppskriftene.
Disse oppskriftene kan ikke redde Frankrike.
Le Pen har vind i seilene
Det vil heller ikke en av de potensielle vinnerne av den første runden, Marine Le Pen, lederen av Front National klare. På samme måte som for Donald Trump er Front Nationals nye velgermasse blant de store taperne av globalisering. De føler seg ofte helt maktesløse i møte med den politiske utviklingen. Disse velgerne befinner seg i stor grad i de avindustrialiserte delene av Frankrike i nord og øst.
Le Pen scorer også høyt i de fattige områdene rundt de store franske byene. Hennes parti har turt å ta opp innvandringsspørsmålet der alle andre har lukket øynene for utfordringene det forårsaker.
Motstanderne til Marine Le Pen er ikke særlig i stand til å bøte på politikerforakten, da de fleste av dem har vært med på å skape denne. De siste avsløringene rundt François Fillon - det republikanske partiets presidentkandidat - er en ekstra gavepakke for henne. Men at hun flagger noe à la «Frankrike først» som kjernen av programmet sitt, er nettopp det som skal til for tilhengerne hennes. De lar seg ikke skremme av partiets egne skandaler, så lenge hun lover å forandre det etablerte politiske system og den politiske eliten.
Foran dem har vi Benoît Hamon som foreslår et prosjekt vendt mot fremtiden med innføring av borgerlønn, bedre fordeling av arbeidstiden, som setter grønne verdier i sentrum, og som legger vekt på en helsepolitikk basert på forebygging. Han legger premissene for en ny giv, en ny tankegang om hvordan morgendagens samfunn bør være og om vårt syn på arbeid og arbeidslinjen.
Går til valg med Le Pens retorikk
Han har skjønt at arbeidsvilkårene er i endring, at en del jobber holder på å forsvinne, og at man må sette i gang en omstilling på det området, samt gjøre tilpasninger i trygdesystemet om nødvendig.
Hamons motstandere sier at han er en «dagdrømmer». Da Frankrikes regjering foreslo trygd for alle etter krigen, ble de også gjort narr av. Gårsdagens utopier er dagens virkelighet.
Målet er nå å samle den grønne og radikale venstresiden for å kvalifisere seg til den andre runden av presidentvalget.
Kandidatene på høyresiden setter oss i en politisk unntakstilstand. Den eneste løsningen er en allianse. Vi må stå sammen nå. Guillaume Apollinaire, en fransk poet, skrev at «det er på tide å tenne stjernene igjen». Vi trenger å vekke håpet igjen og forlate den dominerende debatten av frykt og isolasjonisme, og den dype pessimismen som herjet i Frankrike altfor lenge nå. Vi vil forene tilhengere av en republikk med felles goder for folket, som overgår små spill av ego og de faste mønstrene til dagens foreldete tankegang.
