Medienes Lommemann-monster

Skal vi nok en gang oppleve at en fagbok i ettertid dokumenterer overtramp, forhåndsdømming og overeksponering?

Denne artikkelen er over 16 år gammel

**Rune Ottosen

Professor i journalistikk, Høgskolen i Oslo** En vellykket forretningsmann og mangemillionær, kjent som en respektert samfunnsborger og aktiv i motorsportmiljøet er blitt redusert til en fiksjonsliknende skikkelse. Han er ikke lenger en aktet borger, familiemann og forretningsmann, men monsterskikkelsen «lommemannen». Følelsene er i kok og mediene nører opp under følelsene. Vi har hørt anonymiserte mødre som får uttrykke sin glede over at han er tatt før han har vært i avhør. Kriminolog Thomas Mathiesen har sette følgende tegn på moralsk panikk:

«Mediene skrur hverandre opp, et typisk trekk ved moralske panikker. Et hopetall av SMS-er fra opphissede borgere har både fulgt medieoppslagene, og gitt føde til medieoppslagene. Det er også typisk for den moralske panikk.

Mannen er ikke tiltalt, og langt mindre dømt. Men mannen behandles som om dom er falt – et tredje kjennetegn ved moralsk panikk.» (Aftenposten 16.01.2008)

Justismord

Det har skjedd før at den moralske panikken har forført pressen. Først etterpå kommer selvrefleksjonen. Etter den såkalte Hedrun-saken i 2000 der en 12 år gammel jente ble drept, laget Norsk Journalistlag en rapport der det erkjennes at mediene har et kollektiv problem når ofre og mulige overgripere overeksponeres gjennom et massivt medietrykk som spiller på publikums følelser. I rapporten stilles blant annet det grunnleggende spørsmål: «Kan man både være korrektiv til politiets arbeid, drive egen etterforskning og drive med skjebnereportasjer? Er det alltid riktig å drive egen etterforskning eller er det rimeligere i noen saker enn i andre?».

I de senere år har tre store sedelighetssaker i Skandinavia vist at faglitteraturen i etterkant av slike saker kan komme med viktige korrektiver til nyhetsjournalistikken (se ramme).

I saker som omfatter seksuelle overgrep mot barn viser det seg at faren er stor for forhåndsdømming i mediene. I verste fall kan dette bidra til justismord.

Staffs kamp mot panikken

«Lommemannens» eneste forsvarer i offentligheten forsvareren Tor Erling Staff har i et forsøk på å skape en motvekt i det massivt ensidige mediebildet, bagatellisert betydningen av seksuelle overgrep. I stedet for å skape en motvekt har han dermed selv blitt en del av moralske panikken og den offentlige fordømmelsen. Det het seg tidlig i saken at det er blitt funnet sikre DNA-bevis som knytter mannen til saken. Likevel ba Follo politikammer om nye DNA-tester en uke etter arrestasjonen fordi de ville være helt sikre. Var kanskje bevisene som politiet hadde solgt ut til mediene ikke like ugjendrivelige som de hadde gitt inntrykk av i sin mediestrategi? Mediene har bestemt seg for ikke å publisere mannens navn, men vi har sett bilder av hans bolig og arbeidsplass. Hvor reell er anonymiseringen da?

Som dugg for solen

Dette burde minne journalistene om at det først er i rettssalen skyldspørsmålet skal avklares. Det er forståelig at en slik arrestasjon fører til nyhetsoppslag, men siden saken fortsatt er på etterforskningsstadiet må det stilles spørsmål om den er overdimensjonert.

I Tønne-saken og andre tidligere større kriminalsaker har journalister og redaktører erkjent i ettertid at dekningens massivitet i seg selv kan bli et rettssikkerhetsproblem.

Dette kollektive problemet har den enkelte medium problemer med å håndtere og ta ansvar for. I stedet for å drive kampanjejournalistikk rundt fiksjonsfiguren «lommemannen» burde mediene vente på rettsprosesse, som kanskje kunne forklare hvordan det er mulig å være et helt menneske som både er en vellykket forretningsmann, en familiefar og samtidig ha en skyggeside som kan utløse overgrep.

Vær varsom-plakaten minner journalister om at «skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom». Når den moralske panikken rår forsvinner denne formaningen som dugg for solen.

Bjugn — saken

VG-journalist Hans Kringstads klargjørende bok Bjugn-formelen er et viktig faglitterært bidrag som belyser fenomenet «moralsk panikk». Kringstad setter søkelyset på den moralske forargelsen som lett sprer seg i slike saker. Bjugn-saken splittet en hel bygd og vakte oppsikt fordi lensmannen var blant de arresterte i det som først ble fremstilt som en pedofiliring med stort omfang.

Kringstad gjorde en stor journalistisk innsats og baserer boken på et rikholdig kildemateriale som inkluderte intervjuer med 60 personer, deriblant foreldre, helsepersonell, hovedtiltalt Ulf Hammern og seks andre tiltalte. Saken som startet med flere arrestasjoner av ansatte som ble siktet for seksuelle overgrep mot barna i en barnehage, smuldret til slutt opp til ingen ting. Kringstad gjennomgikk et dokumentmateriale på 10.000-15.000 sider og gir et svært nyansert bilde av saken og den spesielle stemningen som rådde i bygden mens den pågikk.

Hvordan kunne det skje?

Kringstads gir leserne en god forståelse av hvordan og hvorfor saken kunne utvikle seg som den gjorde. En av grunnene til at dette kunne ha ført til et justismord var at en politimann spilte rollen som edderkopp i et nettverk som produserte rykter i lokalsamfunnet i stor stil. Den moralske panikken fikk utvikle seg i et samspill mellom aktive pådrivere i lokalsamfunnet og svikt i politiet. Kringstad viser at det øker faren for justismord hvis man har blind tillit til sakkyndige vitner. I denne saken var det spesielt kritisk at påtalemyndighetens bevisførsel la for stor vekt på påståtte beviser knyttet til underlivsundersøkelser hos jenter og en dogmatisk feilslutning om at barn aldri lyver om overgrep. Det er tankevekkende at journalisten Hans Kringstad må bruke faglitteraturen som sjanger for å korrigere journalistikkens utilstrekkelighet. I Danmark og Sverige har vi også sett lignende eksempler. Journalister kunne ha nytte av å lese slike bøker før «blodtåken» nok en gang senker seg over redaksjonen.

Lærdommen fra Hedrun

Lenge før rettssaken mot «Lommemannen» er berammet er saken belyst i detalj og mannen og saken er eksponert i et slikt omfang at de problemstillingene som Hedrun-saken stilte på dagsordenen igjen synes relevant. Om det foreligger forhåndsdømming i juridisk eller etisk forstand vil bare en behandling i Pressens Faglige Utvalg eller videre forskning kunne vise.

Dette er en kortversjon av en artikkel som i dag blir publisert i Nytt Norsk Tidsskrift.