Grønt skifte i den blå åkeren

Jeg tror Grieg Seafood gjør klokt i å se muligheter istedenfor begrensinger i bærekraftig teknologi. Alternativet er at andre aktører gjør det.

Denne artikkelen er over seks år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I Bergens tidende den 16. november ble oppdrettsnæringen belyst i leder og en Sysla-artikkel. I lederen skrev BT at fremtidens havbruk er lukkede anlegg i sjø eller på land, da med tanke på rømning, lus og utslipp: «Slike anlegg kan få bukt med alle miljøproblema næringa slit med: lakselus, rømming og utslepp».

I artikkelen, uttrykte Grieg en motvilje mot denne teknologien, da den kan flytte produksjon nærmere markedene.

Ap gikk i vårt fylkestingsprogram til valg på å arbeide for at fiskeoppdrett skulle foregå i lukkede anlegg. Og i den nylig vedtatte kystsoneplanen legges det nettopp opp til at vekst bør foregå i lukkede anlegg eller teknologi som løser rømming og spredning av lakselus. Skal næringen utvikle seg i vår region haster det med å få tatt i bruk ny bærekraftig teknologi. Da vår region lyser rødt i trafikklyssystemet.

Les også

Grieg er skeptisk til oppdrett på land

Vi må redusere Co2-utslippene og global oppvarming. Kortreist mat er en måte å løse dette på. Laksen som produseres sendes med fly eller lastebiler ut av landet. I 2016 ble 600 tonn fraktet med fly hver dag. For å få til et grønt skifte globalt må transport av varer ned, og man må handle mer lokalt.

Norge er best på å utvikle ny teknologi. Da fristen gikk ut for søknader til forskningskonsesjoner, lå det 69 mulige måter for å skape fremtidens oppdrett. Teknologiutvikling skaper arbeidsplasser, og ny teknologi kan bli en viktig eksportvare for Norge i fremtiden. At varene må produseres nærmere markedene er ikke en konkurranseulempe for norske selskaper. Marine Harvest opererer allerede i blant annet Chile.

Jeg tror derfor Grieg Seafood og andre selskaper i bransjen gjør klokt i å se muligheter istedenfor begrensinger i nye krav og utviklingen av ny bærekraftig teknologi. Alternativet er at andre aktører gjør det.