Nå er jeg ikke alene om å være rammet. Nå gjelder det oss alle.

Jeg håper mange av oss kommer til å kjenne på den følelsen når dette er over. At alt som går som planlagt, er en bonus.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Denne artikkelen er over fire år gammel

– Det minner meg litt om å ha kreft, egentlig. Ingenting blir som planlagt, og du har ikke kontroll på livet ditt lenger, sa jeg.

Jeg pratet med en venninne som også har hatt kreft. Vi hadde begge tenkt det samme.

Det var den samme vissheten som da du fikk kreftbeskjeden: Nå har noe forandret seg radikalt, og verden blir aldri helt den samme. Det blir et før og et etter.

Men det er en viktig forskjell:

– Nå er jeg ikke alene om å være rammet. Nå gjelder det oss alle, sa venninnen min.

Les også

Dette er maskinene som kan finne ut om du har korona. Men hvorfor blir ikke alle testet?

Uten at du har bedt om eller ønsket det, har koronautbruddet sørget for at timeplanen er ryddet, og du får ikke bestemme over hverdagen din selv.

Kanskje har du ekstremt hektiske dager på et legekontor, kanskje har du roligere dager enn du noen gang har ønsket deg, fordi arbeidsplassen din er stengt.

Felles for oss alle, er at det er ikke opp til oss. Det er en ubehagelig følelse, men for meg er det noe veldig kjent ved den.

Etter å ha blitt erklært kreftfri, skrev jeg dette: «Den virkelig store gleden er at under ett år etter kreftbehandlingen, kan vi bestemme selv hva vi vil gjøre og gjøre alt det andre kan. Det høres ganske selvsagt ut, men det å bestemme over livet sitt og ikke være prisgitt behandlingsopplegg og sykehusregime, er faktisk ganske stort.»

Jeg håper mange av oss kommer til å kjenne på den følelsen når dette er over. At alt som går som planlagt er en bonus, er også en lærdom jeg har fått god bruk for i disse dager.

Den ferien som var så viktig, den konserten du skulle på, når alt blir skrellet ned til spørsmål om liv og helse, er det svært lite som egentlig er viktig.

Les også

Bedriftene som leverer på døren jobber på spreng: – Det er skikkelig tøft

Selv om vi er mange som har kjent på disse følelsene, er det på ingen måte ensbetydende med å være fritatt for ubehaget. Det føles like reelt som for fem år siden.

Absurd nok kom korona og femårskontroll på samme tidspunkt for meg. Fem år som kreftfri, eller? Uroen er der alltid, selv om jeg har vært spart for tilbakefall alle disse årene. Den siste uken ventet jeg på å få telefon, eller melding om at timen er avlyst i likhet med alt annet, men den kom aldri.

Da dagen er der, innser jeg at det faktisk blir CT-undersøkelse. Så jeg åpner konvolutten for å sjekke hvordan drikkeregimet var nå igjen, og tenker at det er godt å ha glemt sånne detaljer.

Da lyser den oransje lappen om å ta blodprøve en uke i forveien mot meg. At jeg kunne glemme det. Er det kjemohjerne eller koronahjerne eller bare vanlig glemskhet?

Les også

Så mange er smitta i Vestland

På sykehuset er det adgangskontroll. Ingen slipper inn uten å ha spritet seg grundig og snakket med en av de ansatte som står i døren. Spørsmål om reise og forkjølelse må også svares på digitalt.

Jeg blir litt stresset, som jeg alltid blir på kontroller, og klarer å sprute sprit i øyet på den hvitkledde kvinnen som er kommet for å hjelpe meg. Usikker på om det er koronaen, eller kreftkontrollen som får meg ut av spill.

Jeg beklager og beklager, men kommer meg inn, får tatt hasteblodprøve for å sjekke at nyrene tåler kontrastvæsken under CT-skanningen og får klarsignal.

De første tilfellene jeg har av kroppskontakt med andre enn familien siden koronautbruddet satte inn, er personer som setter nåler i armene mine.

Likevel er det nesten så det føles litt godt.

Resultatene fra CT-skanningen kommer nok lenge før koronautbruddet er over. Fem år er en milepæl. Om bildene er fine, kan jeg smykke meg med tittelen kreftoverlever.

Veien hit har vært lang. Fra å stå i knestående og bokstavelig talt ikke å komme seg opp, til å kunne løpe halvmaraton. Fra å måtte tilbringe dagevis i sengen, til å klare 60-timers arbeidsuker når det trengs.

Når jeg tenker på hvor langt nede jeg var, er det nesten uvirkelig at jeg fortsatt er her og fungerer overraskende godt. Ikke helt den samme, men godt tilpasset.

Det er forhåpentligvis også en lærdom som blir overførbar til koronasituasjonen.

Heidi Ryste er tidligere journalist i Bergens Tidende.