Drømmen om kulturredaktørers rolleforståelse

Ignorant av kulturredaktør Jens Kihl.

«Kulturredaktører har et særlig ansvar for å si ifra hvis man ser urett som hindrer kunst i å nå frem til folket», skriver Tonje Gjevjon.
  • Billedkunster
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over ett år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Når kulturredaktør Jens Kihl prøver å gjøre seg viktig i kanselleringsdebatten i BT 14. september, går det ikke så bra.

Hva er viktig for en kulturredaktør om ikke å diskutere kunstnernes vilkår i samfunnet og kunstens egenskap til å formidle understrømninger i samtiden?

Når anerkjente kunstnere ikke lenger får vise sine verk, opptre, spille og/eller utgi bøker, på grunn av innspill fra et politisk aktivistmiljø, er det ikke en kulturredaktør verdig å hevde at kansellering ikke skjer så lenge kunstnerne kommer til orde i aviser.

Les også

Kommentaren det svares på

Det virker også ignorant at kulturredaktøren ikke kjenner til omstendighetene rundt kanselleringene av meg som utstiller, noe som er offentlig omtalt i flere medier og som er dokumentert ved både opptak av telefonsamtaler og skriftlige avtaler.

Om det ikke er ignorant, ser det ut som oppfølging av til dels sjikanerende utspill mot meg i pressen etter at jeg har kritisert egne politiske pådrivere innenfor LHBT-miljøet.

Juridiske spørsmål om hvorvidt avtalene er bindende eller ikke, endrer ikke at utstillinger som var ment å vises, ble kansellert på grunn av mine meninger og ikke produktet. At produktet var ønsket vist, burde ikke være uvesentlig, og det er kanskje verd å diskutere?

«Det ikke en kulturredaktør verdig å hevde at kansellering ikke skjer så lenge kunstnerne kommer til orde i aviser», skriver Tonje Gjevjon om Jens Kihl (bildet).

Om kulturredaktører i BT også vil diskutere bryllup og skeive arrangement som utsettes for trusler eller ytringsfrihetens vilkår i samfunnet generelt, så er det ikke til hinder for å ta kunst og kunstneres vilkår alvorlig.

Kunst er ofte en lakmustest for hvor åpent og tolerant et samfunn er, og kulturredaktører har et særlig ansvar for å si ifra hvis man ser urett som hindrer kunst i å nå frem til folket.

Hvis kulturredaktøren heller vil snakke om retten til å avlyse planlagte arrangement som kunstnere har jobbet med å ferdigstille, så ham om det. Men at pressen bruker lettvinte løgnhistorier i omtale av kunstnere, er mildt sagt uheldig for tilliten til den fjerde statsmakt.

Publisert: