Mannen i 40-årene sniker seg ut om natten

Når det blir mørkt ute, titter byens gatekunstnere frem.

Denne kvelden har BT fått bli med noen av dem. De vil være anonyme, så vi bruker kunstnernavnene deres, Gatefant, Bee, 620, Sorry og 10dig.

Nå skal det de har jobbet med hjemme opp på byens vegger, og aller helst uten at de blir stoppet av politi eller andre.

Stemningen er god, men spent.

– Det gir jo et kick, men jeg liker ikke at det ikke er lov. Jeg liker ikke å stå og være redd for at noen skal komme, det er ikke derfor jeg gjør det, sier Gatefant.

Mannen i 40-årene har holdt på i rundt tre år. Han ble rastløs under pandemien og ville finne på noe nytt. Dette er hans måte å uttrykke seg på, det er hans skråblikk på verden og urettferdighetene han opplever er gjeldende i dagens samfunn.

– Er det noen som har peiling på parkeringsreglene her, jeg vil ikke stå ulovlig.

Spørsmålet kommer fra en annen av byens gatekunstnere, som straks skal sette opp et nytt verk. Ulovlig.

620, som er kunstnernavnet hans, stiller i en knall oransje regnjakke med reflekser. Litt underlig, kanskje, for en som ikke ønsker unødig oppmerksomhet rettet mot seg.

Det er imidlertid en tanke bak. Regnjakken får ham til å se ut som en arbeidskar, og de blir som oftest ikke stoppet eller stilt spørsmål ved når de er ute i de sene nattetimer.

620 har kun holdt på i et år, spenningen er fortsatt den samme. Han liker det.

– Man får litt adrenalin, men så fort du er i gang så glemmer du omgivelsene litt, sier han.

Vi er like ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Bak noen porter ser vi plutselig to lommelykter komme mot oss. Alle blir stille, men vekterne på universitetsområdet snur igjen.

Skuldrene senkes.

Det er bare til å fortsette.

Bee har funnet seg et bra sted. Han setter opp et verk han kun har laget hjemme på lerret før. Fem lag med stensiler skal males over, etter tur. Jo flere lag, jo mer tid, og jo større risiko for å bli avbrutt.

Noen studenter fyker forbi oss på el-sparkehjul.

Andre stopper opp og ser på.

– Gatekunst er veldig kult når det blir gjort skikkelig, sier Iselin Rathke.

Hun og venninnen Rebekka Tveit står lenge og observerer, spent på resultatet.

– Jeg synes det er dritfett. Det er en interessant kunstform, både teknisk og med tanke på det rebelske uttrykket, sier Tveit.

De to er enige i at det er med på å gi nytt liv til byens bygninger, og de opplever at gatekunst er blitt ganske anerkjent og akseptert.

Kanskje har de rett i sine antakelser. Ingen av de forbipasserende ringer politiet. Ingen tar bilder som kan identifisere kunstnerne.

620 sitt verk er ferdig.

På ny kommer noen vektere. Det blir stille igjen.

Vekterne passerer gatekunstnerne, nikker, og går videre.

Bee bruker 35 minutter. Plutselig kan vi se henne i murveggen. Ella Marie Hætta Isaksen. Skuespilleren, musikeren og samfunnsaktivisten fra Tana. En talsperson for samer og samisk kultur, og for miljøet.

– Den er veldig bra. Jeg liker det, dette er gatekunst som får oss til å stoppe opp og tenke oss om, sier Brage Bjørgens Stokseth.

Han er student, og bor like ved.

Det lille området får tre nye verk denne natten. 10dig har satt sin kunst på husveggen like bortenfor, i Fosswinckels gate. «Kazuno», som betyr harmoni eller fred, noe kunstneren selv ikke synes vi har mye av i verden i dag.

Øistein Jakobsen (64) er vår guide for natten.

Han var forskningsleder hos en av Norges største lakseoppdrettere, men ble ufør etter en hanggliderulykke. På vandring i byens gater oppdaget han stadig nye verk, og i 2015 gikk det som startet som en fascinasjon over i lidenskap. Siden har han vært i miljøet, men ikke for å utøve kunst selv.

Han dokumenterer alt som skjer, ofte er han med når verkene settes opp – for man vet aldri når det forsvinner. Han er dessuten en ildsjel som står bak flere lovlige prosjekt mellom veggeiere og gatekunstnere.

Gatekunstnerne vi treffer forteller at han har vært viktig for gatekunsten i byen, og det er ingen tvil om at kunsten er viktig for ham.

Nordlendingen i 60-årene snakker på inn- og utpust mens han frakter oss rundt i byen, han vet hvor alt av ulike verk er. Hvem som har satt det opp og når.

Neste stopp for natten er under Nygårdsbroen.

Sorry er giret. Nå er det hennes tur, og hun har funnet et perfekt sted.

– Hysj, alle må være stille, sier hun, og peker på de åpne vinduene i bygningen hun skal legge igjen sitt avtrykk på.

Jakobsen setter et skarpt blikk i Gatefant som står og rister på sprayboksen sin.

Så gjør Sorry seg klar.

De er tydelige på at målet alltid er å bli ferdig med det de holder på med. Det må jobbes effektivt.

Gatefant setter seg på huk ved en mur like bortenfor.

Lukten av spraymaling leker seg i neseborene, og frem titter noen isbjørner.

«Snart er vi borte», står det over.

– Er det vandalisering det dere driver med?

– Vi etterlater jo veggene finere enn da vi kom. Du kan banne på at hver eneste malte vegg er beæret, mener 620.

De presiserer at de holder seg unna vernede bygg, kirker og liknende.

– Dette ble jo pent, ble det ikke, spør Sorry og slår hendene ut mot galleriet hun har laget langs bygningen.

Gatekunstnerne mener mye. Men anonymt.

– Det er jo kjekt å kunne mene noe, uten at noen har noe de skulle ha sagt. Jeg slipper å stå til rette for det jeg mener, sier Bee og flirer.

Han synes det er viktig å stå for noe, og liker mennesker som Isaksen, som våger å si fra. Kunstverket er hans hyllest til henne.

På verket av Isaksen er det en brennende vindmølle. Bee føler at han med det får vist hvor han står i den saken.

– Det kjennes helt genialt å få uttrykke seg anonymt, det er deilig, rett og slett, sier Gatefant, til anerkjennende nikk fra de andre.

Selv hans nærmeste venner er uvitende om det han driver med, og miljøet han er blitt en del av.

– Det er praktisk å være anonym, og så er jeg gjerne litt reservert og privat som person. De av vennene mine som har et forhold til gatekunst hadde nok syntes det var artig om de visste, forteller han.

Han foretrekker rett og slett at det er kunstneren Gatefant som mener noe offentlig. Ikke han som privatperson. Som de fleste andre i samme bransje.

Skjer det noe i nyhetsbildet, kan et nytt verk settes opp nærmest samme natt.

– Dette er ikke samtidskunstnere, det er sanntids kunstnere, sier Jakobsen.

Han tror de fleste gatekunstnerne liker spenningen i å male på steder de ikke har lov, men sier at det også handler om å gi noe tilbake til folket i gaten.

– Noe er ren skjønnhet, andre ting har klar politisk brodd, forteller han.

Både han og kunstnerne vi prater med tror at det er mange bergensere som er blitt veldig glade i gatekunsten. Jakobsen forteller blant annet om en gang noen satt opp noe på en privat vegg, og politiet kom forbi. Politiet ringte selvsagt på til huseier og spurte om han ville anmelde. Huseier kom ut i tøflene, tittet på det som ble laget, og sa nei. Han syntes det var tøft.

Når vi forlater gatekunstnerne i natten, svinger han innom Marineholmen og stopper opp ved Bat-kid. Han blir så ivrig at han går ut av bilen for å peke på det som ser ut som malte skygger.

– Det er ikke skygge i bakgrunnen, dette er veggens opprinnelige farge. Da de skulle pusse opp veggen, valgte de rett og slett å male rundt gatekunsten. Et stort bergensk firma. Og de valgte ikke å male over, utbryter han entusiastisk mens han slår ut med armene.

I Bergens beste 2023 skal vi blant annet kåre byens beste gatekunst. Følg med på bt.no, vi legger snart ut de fem finalistene- så husk å stemme på din favoritt!