Naturlig at småbarn får sove med voksne
Vi må lytte til våre iboende instinkter for omsorg.
- Lektor og sosialantropolog
Denne artikkelen er over tre år gammelDebattEt spedbarn er innstilt på berøring og trenger det for å utvikle seg, skriver psykolog Peder Kjøs i boken «Berøring». For at barnet skal få denne stimuleringen, må foreldre svare på barnets henvendelser. De må la seg berøre av barnets sårbarhet, og vekkes til å gi omsorg.
Nylig kom jeg over en artikkel hvor man kunne lese at foreldre til barn med søvnforstyrrelser kan hjelpe barna sine gjennom å gjennomføre faste, konsekvente, positive rutiner som en del av god søvnhygiene, og ved å bruke den atferdsmodifiserende metoden ekstinksjon. Artikkelen er pensum på sykepleierstudiet og sto på trykk i Tidsskriftet til Den norske legeforening i 2006.
Ekstinksjon betyr avlæring av betingede responser, som gråt, ved at man holder tilbake belønning, som oppmerksomhet eller mat. Gråten vil da gradvis avta.
Ekstinksjon uten foreldre til stede (altså det å la barnet ligge og gråte alene), forespeiles å virke i løpet av to til tre dager, men det bemerkes at denne varianten har et aber: Metoden kan nemlig være tøff for den voksne. Hva den innebærer for barnet, utover den ønskede effekten, dveles det ikke ved.
«Noen vil sikkert hevde jeg er en dårlig mor»
Velges ekstinksjon med foreldrene til stede, anbefales foreldre å sitte ved sengen, og helt og holdent unngå øyekontakt samt enhver form for fysisk og verbal kontakt. De skal ikke svare på henvendelser fra barnet.
Forsøker barnet å forlate sengen, skal det vennlig, men bestemt legges tilbake. Det samme gjelder om barnet ved senere anledninger kommer inn til foreldrene om natten. Da skal det følges tilbake til egen seng, uten kontakt, mat eller drikke.
Ifølge hjemmesiden til Haukeland sykehus er ekstinksjon en populær variant som de anbefaler.
Å møte et spedbarns behov på denne måten, vil jeg hevde er for omsorgssvikt å regne. Satt på spissen burde en så til de grader instrumentell tilnærming til barn, være like avleggs som operasjoner av spedbarn uten bedøvelse.
Det viktigste foreldre kan gjøre, er å være følelsesmessig tilgjengelige, ved å se og lytte til barnets signaler, og hjelpe det til å håndtere følelser. Slik vil barnet etter hvert bli i stand til å støtte seg selv. Tilknytningsteoriens far, John Bowlby, delte små barns reaksjon på adskillelse fra foreldrene inn i tre faser: Protest, fortvilelse og frakobling.
Den følelsesmessige frakoblingen tror han kan gi barnet problemer med å knytte dype følelsesmessige bånd senere i livet. Funn i hjerneforskningen bekrefter tilknytningsteorien.
Jeg kunne aldri latt mine barn skrike seg i søvn
Hvordan vi innretter oss når vi skal sove, sier mye om hvem vi er, ikke bare som enkeltmennesker, men også som kultur, skriver filosof Christian Lysvåg i et essay i Aftenposten. Han viser til forskning som taler for at forholdene rundt søvnen kan ha stor betydning for hvordan vi som mennesker utvikler oss videre i livet, emosjonelt, sosialt og kognitivt.
Opprinnelig sov mennesker sammen fordi det ga varme og trygghet. For mange strider denne måten å sove sammen på mot normen om privatliv, og et slags ideal om at natten er noe man skal mestre på egen hånd som en del av en selvstendighetsprosess.
Tradisjonen med å separere barn fra voksne om natten har vokst frem som en del av hva jeg vil hevde er et misforstått selvstendighetsprosjekt, som bryter med logikk. Trygghet er grunnlaget for selvstendighet, ikke motsatt.
Så mange som 90 prosent av verdens foreldre sover sammen med sine barn, viser en analyse gjort av antropologene Robert A. Levine og Sarah Levine. Om man ser på menneskehetens sovevaner historisk og globalt, er det helt klar modellen hvor alle ligger i separate rom, som skiller seg ut.
De konkluderer med at en viktig årsak til at småbarnsforeldre i den vestlige verden har problemer med barn og søvn, dreier seg om måten vi innretter oss på om natten.
Hedvig Montgomery: Hva gjør du når barnet ikke får sove?
Kulturen vår er underlig, mener Jill Byrnit, psykolog med doktorgrad i evolusjonspsykologi. Hun mener det fra naturens side aldri har vært meningen at småbarn skal sove alene. «Du ser ikke noe annet pattedyr som lar barnet sitt ligge alene og sove, så når barnet ditt gråter, reagerer han helt naturlig med å tilkalle noen», sier hun til magasinet Foreldre & Barn.
Byrnit legger imidlertid til at barn kan lære selvhjelp, og advarer mot å falle for fristelsen til å imøtekomme barnets behov, siden barna skal tilbringe de fleste av døgnets våkne timer uten den primære omsorgsgiveren fra en tidlig alder, og hvor mor og far også trenger søvn for å gå på jobb og prestere hver dag.
Ærlig talt – er det bare jeg som kjenner på ubehag ved denne virkelighetsbeskrivelsen?
Dette er ikke et problem vi kan plassere hos barnet når det ikke kan sovne alene. Det være seg om barnet er tre, seks, 12, eller 24 måneder. Det er helt naturlig at barn søker nærhet om natten. Det er faktisk akkurat som det skal være.
Om dette oppleves som et problem, må vi heller se etter årsaken i urealistiske forventninger og samfunnets organisering for øvrig. Når vi gjør det naturlige kontaktbehovet hos barna til et problem og plasserer det innenfor det unormale, skaper vi grobunn for at bekymringsverdige tiltak settes inn for å «normalisere» en situasjon som i utgangspunktet er helt normal.
Tiltak som legitimeres av helsepersonell blir fort en utbredt vane, og etter hvert en praksis vi aksepterer. Jeg foreslår at vi lar oss inspirere av iboende instinkter for omsorg, samt krysskulturell sammenlikning, før vi foreskriver metoder som med stor sannsynlighet kan føre til følelsesmessig frakobling hos alle involverte.
