Et ukjent kodekupp i Bergen ga tyskerne forsprang

Mens tyske soldater hoppet i land på Bradbenken, brente det heftig i en peis på et kontor like ved. Engelske agenter kvittet seg med sensitive dokumenter. Klokken var 05:30 9. april 1940.

Denne artikkelen ble først publisert i 2015. Vi har hentet den frem igjen fra arkivet i anleding 9. april.

Den tyske militære etterretningen Abwehr fikk tak i en kodebok som skulle få store konsekvenser for krigen på Atlanterhavet. Og alt skjedde rett foran nesen på bergenserne.

Dette kommer frem i en ny bok av Per Helge Martinsen. Den lanseres i høst og blir Martinsens tredje dokumentarbok om ukjente hendelser fra siste krig.

Spioner i fisk og forretning

Fra krigsutbruddet i september 1939 til angrepet på Norge var både tyske og engelske spioner aktive i Bergen. De spionerte på hverandre og på norske forsvarsanlegg. Franske og sovjetiske agenter var også på plass i lengre og kortere perioder.

Følg invasjonen direkte

For Bergen var en nøkkelhavn, både i øst-vesttrafikken og den som gikk sør-nord. Vestlandets hovedstad var et spionreir. Vårt overvåkingspoliti (POT) fulgte med og kartla det meste. Både post og telefon ble kontrollert. Radiosamband ble avlyttet.

De britiske spionene jobbet i rederibransjen eller på konsulatene. Det britiske konsulatet holdt til i Det Nordenfjeldske Dampskibselskaps lokaler i Slottsgaten 1. Herfra administrerte de konvoier og kartla tyskernes aktivitet.

Avslørte konvoiplaner

Om morgenen 9. april 1940 jobbet den engelske spesialoffiseren Andrew Croft hektisk med å brenne hemmelige papirer i kontorene til det britiske konsulatet. Samtidig inntok tyskerne Bergen, bokstavelig talt under føttene hans.

Han ble ikke ferdig. Croft måtte rømme byen, sammen med alle andre briter og franskmenn. Fienden hadde tatt over Norge.

Fienden fant også noe de var på jakt etter: Kodeboken som britene brukte for å administrere konvoiene, der også den norske handelsflåten deltok. Abwehr-offiseren Hermann Bode hadde følgende oppdrag: «Die Papiere des British Consulat und der Consular Shippingsadviser sicherzustellen. «

Og det klarte han. Koder og andre papirer ble umiddelbart sendt til Berlin, til de tyske kodeknekkerne i Beobachtungs-Dienst, eller bare B-Dienst.

Etter krigen slo britene fast at tyskerne hadde klart å knekke fire britiske koder, den viktigste av disse var Merchant Navy Code (MNC). Denne kunne tyskerne bruke til å styre sine ubåtflotiljer i Atlanteren. De skjønte hvor de allierte konvoiene ville gå.

Britene mente at tyskerne hadde knekket 80 prosent av meldingene som ble sendt via MNC 3.

Hvor mange skip som gikk ned, og hvor mange sjømenn som mistet livet som følge av kuppet på Bradbenken i morgentimene den 9. april, er umulig å si. Men i boken til Per Helge Martinsen går det frem at kodekuppet i Bergen skapte betydelig bry for de allierte gjennom krigen.

Totalt ble 3500 allierte handelsskip og 175 allierte krigsskip senket i Atlanterhavet fra 1939 til 1945. Rundt 72.000 sjøfolk mistet livet.

Gjemte seg på Fisketorget

Selv om de utenlandske agentene i Bergen hadde militære mål, agerte de i sivil. Tyskerne brukte et nett av fiskeoppkjøpere langs hele kysten til sin virksomhet. Tyskland var en stor importør av norsk fisk, særlig sild.

For eksempel satt Abwehr-agenten Werner Hillegaart på Torgallmenningen, offisielt som leder for det tyske sildeimportørfirmaet Deufrika.

Tre måneder før invasjonen ble Hillegaart avslørt og arrestert.

POT-arkiv i Gestapos hender

Samtidig som britene brente sine papirer natt til 9. april, var det dramatikk også på Bergen politikammer. Her hadde POT bygget opp et betydelig arkiv, både over utenlandske spioner og potensielt farlige nordmenn, altså kommunister.Her lå også mye informasjon om tre tyske agenter som var avslørt og arrestert i Bergen, Hillegaart, Elffroth og Hinrichs.

Denne natten ble arkivet flyttet til en kjeller i Fjellveien, en bragd overbetjent Aksel Aasbø og konstabel Dankert Thuland sto for. Men kriminalsjef Leif Frigaard var ikke imponert. Tvert imot, han forlangte å få arkivet tilbake til Allehelgens gate.

Thuland og hans mann nektet, de sa hele arkivet var senket i Nordåsvatnet. De ble presset, og til slutt bøyde en av de involverte, ikke Thuland, av. Arkivet ble hentet, og kort tid etter havnet det i hendene til Gestapo. Frigaard gikk senere inn i NS, men han ble ikke tiltalt etter krigen.

Dankert Thuland drev en tid et dobbeltspill mellom politiet i Bergen og motstandsbevegelsen. Han ble avslørt og arrestert, men klarte å rømme til England. Etter krigen var han sentral i kartleggingen av landssvikere. Hans etterlatte arkiv er fortsatt en kilde til mye nyttig kunnskap.

Lang spionhistorie

Bergen var også en sentral spionhavn under første verdenskrig. Da var Norge nøytralt, slik vi var frem til april 1940. Tyske og engelske spioner kartla trafikken inn og ut av Bergen, enten skipene skulle til tysk eller britisk havn. Så ble ubåtene i Nordsjøen varslet, slik at de kunne gjøre sin jobb.

Britene administrerte et konvoisystem fra Bergen via Lerwick til Humber. I perioder kunne det ligge 100 båter på reden og vente på signal til å seile.

Da det dro seg mot en ny krig, kom spionene tilbake. Etter krigsutbruddet og frem til april handlet det om å kartlegge hverandres trafikk langs norskekysten og oppbringe skip de mente gikk med ulovlig last i våre farvann.

Mest kjent er «Altmark»-affæren i Jøssingfjord, der engelskmennene bordet et sivilt tysk skip. Mindre kjent er «City of Flint», et amerikansk handelsskip som ble oppbrakt av tyskerne og ført gjennom norsk farvann med norsk militær eskorte.

Det var en rekke større og mindre episoder langs kysten som viste at stormaktene, særlig England, gjorde som de selv ville. Diplomatiske noter haglet mellom Oslo-London og Oslo-Berlin, uten at det gjorde inntrykk i noen av hovedstedene.