Tre skudd i Ibsens gate

Døren til leiligheten er nettopp slått inn.

Ute i den mørke oppgangen står flere politifolk.

«Kniv!» roper en av dem.

Tre skudd i Ibsens gate

Byline

BT advarer: Denne saken inneholder skildringer og lydklipp av et menneske som blir skutt.

Morten Michelsen (39) sitter i bilen sammen med foreldrene sine. Han er på vei hjem fra Psykiatrisk klinikk på Sandviken sykehus. Det er 21. desember, årets mørkeste dag. Solen har nettopp snudd.

Foreldrene hadde håpet sønnen kunne være på Sandviken i høytiden, slik at han fikk hjelp. Men Michelsen skrev seg ut etter to dager.

Desember er en vanskelig tid. Da har han bursdag. Og det er jul. Pandemien har vart i over ni måneder og gjort at han føler seg mer ensom. Av og til søker han trøst i Korskirken. Dit har han også tenkt seg julaften, selv om foreldrene har invitert ham hjem til seg i Fana.

Hjemme i leiligheten i Ibsens gate finner han ingen ro.

– Jeg orker ikke, orker ikke dette.– Jeg orker ikke, orker ikke dette.0 Jeg har lyst til å ha en julefeiring jeg og,Jeg har lyst til å ha en julefeiring jeg og,2.313 for en gangs skyld.for en gangs skyld.4.65 Det er jo helt crazytown dette herDet er jo helt crazytown dette her5.79, sier han i telefonen.

Opptaket ovenfor er gjort av Michelsen selv, den siste kvelden han var i live. Med lydopptakeren tar han opp både samtalen med Legevakten og det som senere skal skje.

I leiligheten er det vasket og julepyntet. Han har på seg grønn hettejakke og T-skjorte, og grå joggebukse.

– Nå har jeg vært innpå Sandviken,– Nå har jeg vært innpå Sandviken,0 to dager.to dager.2.721 Ingen søvn.Ingen søvn.3.8 Fire timer søvn.Fire timer søvn.5.5 Nei, det blir for dumt, det blir for dumt.Nei, det blir for dumt, det blir for dumt.7.748 Ja, litt av en jul det skal bli.Ja, litt av en jul det skal bli.10.457

Han spør legevaktlegen om det ikke går an å sende en bil opp til ham med det han trenger. Det sier legen nei til. Michelsen blir sint.

– Jeg hater dette!– Jeg hater dette!0 Jeg har vært gjennom det så lenge!Jeg har vært gjennom det så lenge!1.99

Siden 2019 er seks personer skutt og drept av politiet i Norge. Denne kvelden blir Morten Michelsen én av dem. Fem av de drepte er beskrevet som psykisk syke.

Hvorfor endte Michelsens liv med at politiet skjøt ham tre ganger i hans eget hjem, på det som egentlig var et helseoppdrag?

Bergens Tidende har gått igjennom etterforskningsdokumenter, rekonstruksjoner, avhør, sykejournaler, rapporter, lydopptak, private videoer og bilder fra vitner, og intervjuet personer som var til stede denne kvelden. BT gjengir lyden fra opptakeren til Michelsen i samråd med foreldrene hans.

Dokumentasjonen har gjort det mulig å kartlegge de tre siste timene Michelsen levde.

39-åringen var syk de siste ti årene han levde. Før det var han en eventyrlysten fyr, med gode karakterer fra Fana gymnas, en speider som lå i snøhule og gikk over Hardangervidda. Han jobbet som guide i utlandet, og studerte i Oslo og Bergen.

Når begynte problemene? Ingen vet sikkert. Men livet tok for alvor en annen retning da han dro til Hawaii for å studere marinbiologi. Der ble det mye eksperimentering med rus, ifølge familien.

Han droppet ut, og streifet rundt på det amerikanske kontinentet i halvannet år. Da han kom hjem, var han knapt til å kjenne igjen. Han var tynn og medtatt, og familien så at han hadde fått en annerledes oppfatning av virkeligheten.

Legene mistenkte etter hvert at han hadde utviklet en psykoselidelse.

Nå er det desember 2020, og Michelsen har flere opphold i psykiatrien bak seg.

Han bor i en rosa, kommunal bygård i Ibsens gate, en trafikkert gate mellom Danmarks plass og Haukeland universitetssjukehus.

3D-modellen er laget på grunnlag av plantegninger og en 3D-skanning gjort av Bergens Tidende. Personenes plassering er hentet fra Spesialenhetens avhør og rekonstruksjoner. Morten Michelsens bevegelser bygger i tillegg på vitneobservasjoner og hans egne lydopptak.

Inne i Michelsens leilighet eskalerer sinnet og frustrasjonen mens han snakker med legevakten i telefonen.

Til slutt blir han bedt om å ta kontakt med fastlegen dagen etter. Da eksploderer 39-åringen.

– Fastlege!? Vet du hva!?– Fastlege!? Vet du hva!?0 Jeg har gått til fastlege i, faen meg,Jeg har gått til fastlege i, faen meg,1.361 i 10–15 år. i 10–15 år. 4.127 De gjør ingenting.De gjør ingenting.9.2

Så truer han med å brenne ned leiligheten.

Når legen igjen ber ham komme til Legevakten, avslutter han samtalen. Han sier at han vil gå og sperre døren til naboen.

Legevakten varsler ikke politiet eller Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) om at Michelsen har truet med å tenne på.

Snart skal 39-åringen gjøre akkurat det han har sagt.

I etasjen over sitter Kareem Essam Mahriz sammen med sin bror. Mahriz har holdt til her i flere år, og har et godt forhold til naboen.

Han opplever Michelsen som en stort sett stille og rolig fyr, men han vet at han sliter psykisk, og at han innimellom har kranglet med naboen tvers over gangen.

Nå hører han bråk fra etasjen under, og går ned for å sjekke hva som foregår.

Han treffer Michelsen ute i trappeoppgangen. Han virker psykotisk. Ting fra leiligheten ligger strødd.

Michelsen er frustrert:

– Faen, jeg er så lei.– Faen, jeg er så lei.0 Nå har jeg ringt Legevakten.Nå har jeg ringt Legevakten.2.5 Jeg har ringt Legevakten.Jeg har ringt Legevakten.4.9 Jeg har ringt for åJeg har ringt for å6.64 prøve å få hjelp til å komme opp,prøve å få hjelp til å komme opp,9 at jeg får roe meg.at jeg får roe meg.11.462

Mahriz tilbyr seg å ringe etter hjelp. Men først ber han Michelsen rydde opp etter seg, og slutte med bråket.

Michelsen gjør som han sier, og går inn igjen til seg selv.

Mahriz ringer 113. Han forteller at naboen trenger hjelp. AMK velger å varsle politiet.

Med AMK på tråden, gjør politiet et søk i sine systemer. De ser at det har vært flere tidligere oppdrag knyttet til 39-åringen. Mye av det handler om psykiatri.

I noen av tilfellene er det Michelsen som har ringt og meldt fra om andre.

Det er logget episoder som involverer kniv, slagbor, ødelagte dører, trusler og vold mot politiet.

Michelsen er dømt én gang for vold etter en krangel med to dørvakter i 2013.

Han ble også tiltalt for vold mot to politibetjenter i 2018. En av dem skal ha blitt sparket i magen, den andre dyttet i skulderen. Saken ble henlagt fordi det var tvil om Michelsen var tilregnelig.

Politiet noterer seg også at en patrulje i 2019 rapporterte at han hadde et samuraisverd bak døren. Dette var en gammel suvenir fra et bartenderkurs i utlandet, har familien forklart senere.

Den siste oppføringen politiet har, er bare to dager gammel. Politiet ble bedt om å assistere Bergen legevakt da Michelsen skulle legges inn på Sandviken.

Operasjonssentralen koder oppdraget som «bistand helse» med prioritet 3. Det vil si at politiet bare skal bistå hvis de har kapasitet. Slike oppdrag har de mange av hver eneste dag.

Politiet samarbeider ofte med psykiatriambulansen, som det finnes én av i Bergen. De har spesialkompetanse på slike oppdrag. Men mannskapet har bare arbeidstid til klokken 21. Nå er klokken snart 22.

Også AMK-sentralen legger inn navnet Morten Michelsen i sine systemer. Da dukker det opp en rød varseltrekant på skjermen, og denne teksten:

«Paranoide vrangforestillinger, har truet med stikk-/huggvåpen. Bør ha med politi.»

Slik spesialinformasjon kommer opp hvis det er noe ambulansearbeiderne må være obs på ved utrykning: Vanskelig adkomst, hyperallergi hos pasienten – eller at personen kan være voldelig.

Hva var det som gjorde at AMK la inn en advarsel ved Michelsens navn?

Helse Bergen opplyser at varselet knytter seg til en episode for ni år siden, og at det ble meldt inn av ambulansepersonell.

Ifølge Helse Bergen blir innholdet i alle varseltrekantene vurdert årlig. I Michelsens tilfelle hadde teksten stått uendret siden 2014.

Politiets register er senere oversendt til Spesialenheten for politisaker. Det viser at politiet hjalp helsevesenet med et tvangsvedtak mot Michelsen den dagen. Det står ikke noe om hverken våpen eller trusler under oppdraget.

Men når meldingen kommer om bråk i Ibsens gate, får politiet vite fra AMK at Morten Michelsen kan være farlig.

Summen av opplysninger gjør at operasjonslederen gir ordre om at mannskapene skal bevæpnes. To patruljer får beskjed om å kjøre til Ibsens gate.

Den ene befinner seg i Helleveien, der de nettopp har fylt drivstoff ved Circle K. Vakten er egentlig over om en time.

Den andre har akkurat begynt på nattskiftet ved en annen politistasjon.

Meldingen fra operasjonssentralen avsluttes slik:

«Helsevesenet ønsker å dra opp dit for å ta en prat med han og kontrollere han, og da ønsker de politiets bistand.»

De fire politibetjentene som ble sendt til Ibsens gate har takket nei til å bli intervjuet av BT. Opplevelser og beskrivelser fra de fire er hentet fra avhør og forklaringer de har gitt til Spesialenheten for politisaker. BT har fått innsyn i disse.

Det er Spesialenheten som etterforsker saker der politiet kan ha brutt loven.

En av betjentene i sentrumspatruljen blir bedt om å lede aksjonen i Ibsens gate. Han har ikke ledererfaring fra før, men velges fordi han er eldst i bilen.

Aksjonslederen tenker dette vil bli et typisk helseoppdrag. Selv om det er gitt ordre om bevæpning, tror han ikke det vil bli særlig dramatisk.

Makkeren hans ser også for seg hvordan oppdraget kan bli: At operasjonssentralen vil ringe Michelsen mens politiet står i beredskap på stedet. Så vil Michelsen komme ut, og bli tatt hånd om av ambulansepersonell hvis han trenger psykisk helsehjelp. Han er også inne på tanken om at Michelsen kan komme veivende med sverdet som er blitt nevnt.

Det er denne politibetjenten som senere skal skyte.

De blir enige om å ta med plastskjold og skuddsikre vernehjelmer. De har også med et bryteverktøy for å åpne dører – et såkalt «light kit».

Begge de to betjentene er med i politiets utrykningsenhet. Det betyr at de er spesielt trent for væpnede oppdrag og har noe spesialutstyr – blant annet støydempende hodetelefoner.

Disse fungerer som hørselvern, samtidig som innebygde mikrofoner gjør det mulig å snakke både med sidemannen og på sambandet. Utstyret skal gjøre det lettere å kommunisere når det er mye støy.

Men de tar ikke hodetelefonene med seg når de går inn i bygningen i Ibsens gate.

Inne i leiligheten sitter Michelsen og snakker med seg selv.

Han skriver noen tekstmeldinger, prøver å ringe flere – blant andre en onkel, uten å få svar.

– Hvem andre jeg kan ringe til?– Hvem andre jeg kan ringe til?0 Det er jo faen ingen.Det er jo faen ingen.2.7

Han ringer Legevakten igjen, men legger på før han får svar.

Så prøver han å ringe naboen over gangen.

En vekter har allerede vært innom tidligere på dagen, fordi Michelsen forsøkte å blokkere døren hennes.

Det turbulente naboforholdet har vart i mange år. Hun synes han er en krevende nabo. Nå har hun dessuten en venninne på besøk, og vil ha fred.

Anropet går til telefonsvareren.

Så svarer naboen på SMS at hun er i dusjen.

Tekstmelding 22:01

<( Skal ta og banke på til deg når eg r ferdig på badet. Times tid.)

Michelsen prøver å ringe henne igjen, men kommer nok en gang til svareren. Etter pipetonen legger han igjen en beskjed:

– Vet du hva,– Vet du hva,0 nå tenner jeg på døren din!nå tenner jeg på døren din!0.85 Så nå får du ringe politiet.Så nå får du ringe politiet.2.6

Så gjør han nettopp det. Han legger papir og papp foran døren hennes, og lar det få en dusj tennvæske.

Så tenner han på.

Etter få sekunder fosser det ut vann fra sprinkleranlegget.

Det blir mørkt.

Strømmen har gått i trappeoppgangen.

Mens brannalarmen uler, går Michelsen inn igjen til seg selv.

Vannet gjør at brannen ved døren slukker raskt. Nabokvinnen åpner døren på gløtt. Det renner inn vann.

Fire minutter etter at Michelsen har tent på, får politiets operasjonssentral en telefon. En mann sier at «en narkoman tulling» har tent på. Han høres oppkavet ut.

– Det er fullt med vann. Det er ikke greit å være her inne, sier han.

Også 110-sentralen får melding om brannen, og brannvesenet rykker ut.

For politiet er dette ikke lenger et helseoppdrag uten hast. Med brannmeldingen er det blitt mye mer alvorlig – og de opplever at de har dårlig tid.

Politiet og brannvesenet vet ikke hvor mange som er i bygningen. Oppgangen er del av et boligkompleks med 81 leiligheter, som går over et helt kvartal.

Mens politipatruljene er på vei til Ibsens gate, har én av operatørene ved operasjonssentralen funnet frem Michelsens telefonnummer. Planen er å ringe ham, for å få ham til å komme ut frivillig. Men det blir aldri gjort.

Operasjonslederen på politihuset får ikke med seg at de har nummeret. Operatøren som fant det frem, har senere forklart at det ikke ble tid til å ringe.

Aksjonslederen på stedet har sagt i avhør at slik situasjonen utviklet seg, falt planen om å ringe litt bort, og at det også var vanskelig å kommunisere.

Politifolkene prøver heller ikke å få kontakt med Michelsen gjennom dørtelefonen ved hoveddøren. Ifølge aksjonslederen tenkte de aldri på å bruke den.

Politipatruljen fra sentrum er det første utrykningskjøretøyet som kommer frem. De vet da ingenting om brannen i oppgangen. De parkerer i en sidegate.

Naboen Mahriz tar kontakt med dem på fortauet og forteller at en brannalarm er utløst. Han og broren har forlatt leiligheten. Nabokvinnen og venninnen hennes er fortsatt inne.

I ettertid sier Mahriz til BT at det ikke var noen stor brann, men at han så litt flammer og at det var noe røyk i gangen.

Politiet oppfatter ham ikke som stresset. Det blir imidlertid de.

Meldingen om brannen når også AMK. To ambulansearbeidere hiver seg i bilen på stasjonen på Nygård. De har ventet med å rykke ut siden politiet ville ha kontroll på situasjonen først.

To – tre minutter senere er de fremme.

Det er også patruljen fra den andre politistasjonen. På veien får de vite om brannen, via et felles samband som er opprettet for alle nødetatene.

Patruljebilen parkerer slik at bil og blålys skal være synlig for Michelsen.

Det er nå to patruljer med til sammen fire politibetjenter i Ibsens gate:

• Aksjonslederen er i 30-årene og på patruljen fra sentrum. Han har arbeidet flere år i Vest politidistrikt og er med i Utrykningsenheten.
• Hans to år yngre makker arbeider også ved Bergen sentrum politistasjon, og er med i Utrykningsenheten.
• Yngstemann på den andre patruljen er i slutten av 20-årene. Han har jobbet i Vest politidistrikt i bare noen uker, og kjenner få av sine kolleger.
• Hans makker er en kvinne med lang fartstid i politidistriktet.

Den kvinnelige betjenten har fanget opp på sambandet at en fra sentrumspatruljen skal lede aksjonen, men er usikker på hvem. Makkeren hennes blir ikke klar over hvem som ledet aksjonen før alt er over.

De fire samler seg ved inngangen. I tillegg til skjold og bryteverktøy tar de også med seg førstehjelpsutstyr og et brannslukkingsapparat.

De to fra sentrum har tatt med gassmasker, en hodelykt og en lommelykt.

Alle fire går inn i oppgangen. De ser vann som fosser nedover trappen. Dysen fra sprinkleranlegget i andre etasje spyler ut 150 liter i minuttet.

Det er ingen flammer å se, bare røyk. Alarmen uler. De eneste lyskildene er de to lyktene, og litt gatelys som siver inn fra vinduet i trapperommet.

De to fra sentrumspatruljen tar på gassmasker og skrur volumet på sambandet på fullt. Det hjelper ikke så mye.

De har problemer med å snakke både med hverandre, og med operasjonssentralen. Det er som å stå under en kraftig dusj, og det er mørkt og trangt.

De opplever situasjonen som kaotisk og hektisk.

Når de kommer opp i andre etasje, blir de fire usikre på hvilken av de to dørene som tilhører Michelsen. De ser det har brent utenfor den ene.

Kvinnen som bor bak den sotete døren hører at noen banker på. Hun ser ut kikkhullet. Det er mørkt, og hun synes hun kjenner lukten av bensin. Hun vet heller ikke hvem folkene utenfor er, så hun lar være å åpne.

I stedet går hun bort til vinduet. Der får hun kontakt med en ambulansearbeider nede på fortauet.

En nabo filmer at de snakker sammen.

Politiet vender seg nå mot Michelsens dør.

Aksjonslederen holder i dørhåndtaket for å unngå at Michelsen plutselig kommer ut. Makkeren hans har tatt frem pistolen.

De banker på. Bankingen, og Michelsens reaksjon, blir fanget opp av lydopptakeren.

– Hei!– Hei!4.335 Hei!Hei!5.666 Hold dere unna meg!Hold dere unna meg!6.2 Hold dere unna meg!Hold dere unna meg!8.6 Hold dere unna meg!Hold dere unna meg!10.4

Dette er den første kontakten politiet har med Michelsen. Senere forklarer betjentene at de hørte kraftig, aggressiv banking fra innsiden.

Politimannen med pistolen får en følelse av at det er en farlig, ustabil person der inne.

De roper at de er bevæpnet politi.

De fire prøver å diskutere hva de skal gjøre, men det er vanskelig å høre hverandre gjennom støyen.

Å bryte opp en dør regner politiet som noe av det farligste de gjør. De vet ikke hva som venter dem på innsiden.

Likevel finner de frem bryteverktøyet.

På opptaket høres lyden av metall som treffer gulvet.

Noen sekunder senere roper aksjonslederen:

[Lyd av metall som treffer gulvet][Lyd av metall som treffer gulvet]0
[17 sekunder med sus][17 sekunder med sus]1.6
– Har vi en rambukk?– Har vi en rambukk?1.6 Har vi rambukk?Har vi rambukk?27.3

Deretter løper han ut for å hente rambukken, som ligger i bilen.

Både aksjonslederen og makkeren har sagt i avhør at de snakket sammen om at de kanskje ikke hadde så dårlig tid likevel.

Aksjonslederen tenker at de har grei kontroll, men at de fortsatt ikke vet hva som skjer bak den låste døren.

Makkeren lurer på om det virkelig er nødvendig å ta seg inn i leiligheten nå. Det er ingen brann, og de vet hvor Michelsen er. Han sier til aksjonslederen at de kanskje kan vente litt.

Ute på fortauet møter aksjonslederen brannfolkene. I et av vinduene ser han Michelsen, som fikler med noe i vinduskarmen. 39-åringen roper ut gjennom vinduet, som står på gløtt.

– Det går helt fint,– Det går helt fint,0.5 det går helt fint.det går helt fint.1.94 Dere får leve med,Dere får leve med,3.6 dere får leve meddere får leve med4.92 faenskapen deres.faenskapen deres.5.87 Jeg gidder ikke mer,Jeg gidder ikke mer,7.85 jeg gidder ikke mer.jeg gidder ikke mer.10

Så tar han frem peistenner og tennvæske på nytt.

Vannstrålen rettes mot flammene. Men vinduet klapper igjen av trykket.
Politiets aksjonsleder ser flammene fra fortauet, og at brannvesenet begynner å slukke. På vei tilbake til oppgangen melder han fra til operasjonssentralen om at det brenner, og at de nå må inn i leiligheten. I bakgrunnen høres skrik og stemmer.

Samtidig melder lederen i ambulansen at slukkingen er i gang. Politiets operasjonssentral spør betjentene om dette er oppfattet. De får ikke svar.

Tilbake i den mørke oppgangen roper aksjonslederen at det brenner, og at de må få opp døren. Han er klar med rambukken.

Politiet forutså at det kunne bli farlig å bryte opp Michelsens dør.

De skulle senere gi ulike svar både på hvorfor de likevel gjorde det, og på når de bestemte seg.

Aksjonslederen forklarte først at han prøvde å åpne døren med bryteverktøyet, men at han ikke klarte det. Han sa at de måtte inn fordi det brant i leiligheten.

Men video- og lydopptak BT har analysert, viser at det ikke fantes noen brann på dette tidspunktet. Michelsen hadde ennå ikke tent på i vinduskarmen da bryteverktøyet ble tatt frem, og heller ikke da aksjonslederen gikk ut for å hente rambukken.

Det brant heller ikke noe annet sted i bygningen. Brannen som hadde vært utenfor nabodøren var for lengst slukket av sprinkleranlegget.

Etter å ha lest gjennom avhøret, endret aksjonslederen forklaring på ett vesentlig punkt.

Han sto fast på at det var brannen i vinduskarmen som gjorde at han tok beslutningen om å slå inn døren. Men nå sa han at han aldri prøvde å få opp døren med bryteverktøyet.

Politibetjentenes leder, Morten Ørn, er ikke like kategorisk. Han skriver i en e-post til BT at de fire politifolkene er uenige om hvorvidt verktøyet ble brukt, og at bruken verken kan «bekreftes, utelukkes eller tidfestes».

Politiets egen evalueringsrapport om aksjonen slår fast at betjentene faktisk forsøkte å bryte opp døren, at de ikke fikk det til, og at aksjonslederen derfor gikk ut og hentet rambukk.

Hvorfor prøvde politiet i så fall å bryte opp døren, når det ikke brant? Det spørsmålet stilte Spesialenheten til politimannen som skjøt.

Han svarte at han ikke visste, men at det kunne ha vært «den kollektive tanken» om at de måtte inn der idet de stilte seg opp ved døren.

Han forklarte også at han aldri fikk med seg at brannvesenet var kommet til Ibsens gate.

Uansett: Med rambukken på plass, stiller politifolkene seg igjen i posisjon.

Politimannen med skjoldet har tatt frem pepperspray.

Aksjonslederen holder rambukken, mens makkeren hans er klar med pistolen. Han er også den eneste med hodelykt i den mørklagte oppgangen.

Det har nå gått fire minutter og 51 sekunder siden politifolkene banket på Michelsens dør første gang.

Ute på fortauet ser brannvesenet at Michelsens vindu har klappet igjen uten at flammene er slukket.

En stige blir hentet fra brannbilen, og en av brannfolkene, Sondre Bryn, gjør seg klar til å klatre opp. En nabo filmer det som skjer.

I hånden har Bryn et kubein. Han tenker at det kan fungere som vindusåpner.

Inne i oppgangen er Michelsens dør nettopp slått inn. Aksjonslederen med rambukken har trukket seg til siden og noen trinn opp i trappen.

«Hei!» roper Michelsen, og går mot døråpningen.

Betjentene ser at han har noe i hånden.

De roper «bevæpnet politi!»
Og så: «Kniv!»

Ute på fortauet er Sondre Bryn på vei opp i stigen. Det går snaut halvannet minutt fra brannen blir påsatt til den er slukket. Mens en nabo filmer brannmennene, fanger Michelsens lydopptaker opp det som skjer inne i leiligheten.

BT har synkronisert disse to opptakene som dokumenterer det som skjer inne og ute de neste sekundene.

I løpet av om lag ett sekund skyter politimannen Michelsen tre ganger i overkroppen. Samtidig blir han sprayet med pepperspray.

Minst ett av skuddene blir avfyrt på under 75 centimeters avstand, viser de tekniske undersøkelsene i etterkant.

Senere blir en kniv med et 14 cm langt blad funnet i trappen.

Michelsen blir liggende på gulvet i vanndammen foran beina på politimannen som skjøt. En av de andre tar tak i armene hans, og vrir dem bak på ryggen.

Så smekker han på håndjern. Han tenkte at Michelsen fortsatt kunne være farlig, har han forklarte i avhør senere.

Aksjonslederen vil vite om Michelsen er alene:

– Au, det gjør vondt i magen.– Au, det gjør vondt i magen.0
– Er det flere i leiligheten?– Er det flere i leiligheten?2.67
– Nei.– Nei.4.37
– Er det flere i leiligheten?– Er det flere i leiligheten?4.95
– Nei.– Nei.6.35

Dette er det siste vi hører fra Morten Michelsen på opptaket.

Han blør kraftig fra skuddsårene. En av politifolkene roper:

–Der er kniven!–Der er kniven!0.5 Der er kniven!Der er kniven!1.7 Det blør som bare rakkeren!Det blør som bare rakkeren!4.2

Fra nå av er det bare skurr og støy å høre på lydopptaket.

Ingen kan vite hvor mye Morten Michelsen fikk med seg av det som skjedde de siste minuttene før han ble skutt – eller hvorfor han gikk ut i gangen med en kjøkkenkniv i hånden da politiet slo inn døren.

Skjønte han at politiet var på stedet? Og så han politifolkene da han gikk mot den åpne døren, mens han fikk lyset fra politiets hodelykt i ansiktet?

Michelsen led av en alvorlig psykisk lidelse der hallusinasjoner og vrangforestillinger er blant symptomene.

Det er umulig å svare på om Michelsen denne kvelden var i aktiv psykose – altså om han hadde en helt avvikende oppfatning av virkeligheten. Men familien hans har tidligere fortalt om flere episoder der han ga uttrykk for alvorlige vrangforestillinger.

Politimannen som skjøt forklarte etterpå at han ikke tror Michelsen rakk å se at de var fra politiet da han kom ut gjennom døren. De hadde mørke uniformer og ikke refleksvester. Det har han tenkt en del på i ettertid. Men han tror Michelsen må ha fått med seg blålysene, hørt ropingen og sett politiet utenfor.

Politibetjentenes leder, Morten Ørn, er ikke i tvil. De parkerte en uniformert politibil med blålys godt synlig fra vinduet, og ga seg til kjenne flere ganger. Michelsen må ha oppfattet at de var fra politiet, mener han.

I gangen utenfor den innslåtte døren, tar aksjonslederen og en av kollegene Michelsen mellom seg og drar ham nedover trappen. Brannslukkingsapparatet de hadde med seg, hekter seg fast i Michelsens fot og dunker med nedover trappetrinnene.

Ute på fortauet blir de møtt av et inferno av lyd og blålys fra ti utrykningskjøretøy.

Michelsen blir slept et stykke bortover, og den ene politibetjenten roper at de trenger hjelp. Han oppfatter at det tar noen lange sekunder før de andre nødetatene forstår hva som har skjedd. Så kommer de nærmeste brannfolkene springende til.

Like før de søkkvåte betjentene kommer ut med Michelsen, har lederen i ambulansen hørt på sambandet noe med «skutt tre ganger». Nå spør hun seg selv om hun har hørt rett.

Idet Michelsen ligger foran beina hennes, forstår hun at det stemmer. Hun føler seg helt uforberedt på å få en skuddskadet person å ta hånd om. Hun gir beskjed til AMK at de må få lege til stedet, og at sykehuset må forberede seg på å ta imot en pasient med skuddskader. Haukeland ligger bare en drøy kilometer unna.

Michelsen har fortsatt hendene låst bak på ryggen.

Politimannen som satte på håndjernene, huker seg ned ved Michelsen og holder tre fingre i været, mens han roper:

«Tre ganger! Tre ganger traff vi ham!»

Michelsens T-skjorte blir klippet opp, og ambulanselederen fester hjertestarter-pads på kroppen hans. Hun ber en kollega hente båren i ambulansen.

På politiets interne samband gir aksjonslederen en kort, muntlig statusrapport:

«Det er vanskelig å oppgi skadegrad. Han blir behandlet av helse. Fremstår som livstruende skadd. Jeg hørte tre–fire smell. Foreløpig situasjonsbeskrivelse, jeg vet ikke noe mer».

Men det som blir notert i politiets logg inne på operasjonssentralen, ser helt annerledes ut. Klokken 22.38 loggfører en operatør at Michelsen «fremstår som lettere skadd».

Flere av de andre politifolkene på operasjonssentralen undrer seg over meldingen. De vet at det er avfyrt flere skudd. Oppføringen i loggen blir likevel lest opp på fellessambandet.

Dermed spres feilen om at Michelsen virket lettere skadet videre til AMK-sentralen. De formidler informasjonen til akuttmottaket på sykehuset, som gjør seg klar til å ta imot pasienten:

«Forhåndsvarsel: Skuddskade, skutt tre ganger av politiet. Virker lettere skadd», noterer en vakthavende lege og teamleder på Haukeland.

I ettertid mener politiet at misforståelsen kan ha skjedd fordi det var støy på linjen og vanskelig å høre hva som ble sagt – eller at det rett og slett var en skrivefeil.

På fortauet i Ibsens gate blør Michelsen fremdeles kraftig. Han har nesten ikke puls i håndleddene, men er våken og svarer på spørsmål.

Idet legen fra Luftambulansen kommer frem, ligger Michelsen i sideleie og får pustehjelp. Legen har brukt bare tre minutter på utrykningen. Han registrerer at det er mye folk og mye blod.

Ambulanselederen ber politiet låse opp håndjernene.

På fortauet i Ibsens gate gir luftambulanselegen beskjed om «load and go»: Det er ambulansespråk for at man ikke skal bruke mer tid på førstehjelp på stedet, men få den skadede til sykehus fortest mulig.

Hvor mange minutter Michelsen lå med hendene låst bak ryggen, er usikkert. Men avdelingssjef Bjørn Morten Øen ved Akuttmedisinsk avdeling i Helse Bergen opplyser i en e-post til BT at håndjernene først ble fjernet etter at Michelsen var lagt på båre.

Og for å kunne få ut båren, måtte ambulansen først flyttes.

Å få av håndjernene var nødvendig av hensyn til behandlingssituasjonen, fastslår han.

Parkeringen av ambulansen var ikke optimal, ifølge Øen, som sier det ble brukt «litt tid» på å få pasienten bort til bilen.

En video viser at Michelsen blir trillet på båre mot ambulansen.

I ettertid har helsepersonellet gitt beskjed til politiet om at «dersom det er håndjern på pasient som skal ha medisinsk behandling, så må det være politifølge sammen med vedkommende med nøkkel.» Det fremgår av politiets egen evalueringsrapport.

I rapporten heter det også at helsepersonellet «opplevdes ikke som mentalt forberedt» på å håndtere en skutt person, og at «skuddskader er noe helse må være forberedt på å møte» når politiet er væpnet.

Til dette svarer Øen i Helse Bergen at ambulansepersonellet straks tok tak i situasjonen da pasienten plutselig ble lagt ned foran dem. Luftambulanselegen som kom rett etterpå, var godt forberedt på situasjonen og visste at pasienten skulle direkte til akuttmottak, ifølge avdelingslederen.

Helsepersonellet som var med denne kvelden har ikke ønsket å la seg intervjue av BT.

Syv minutter etter at skuddene falt, kjører ambulansen det korte strekket til akuttmottaket på Haukeland. Videoen over viser hvordan ambulansen må snirkle seg mellom parkerte utrykningskjøretøy.

Inne i bygården har politimannen som skjøt gått inn i Michelsens leilighet. Han konstaterer at det ryker litt fra pappen i kjøkkenvinduet. De kraftige flammene som en kort stund var synlige fra fortauet har bare etterlatt seg noen svimerker i vinduskarmen.

Det har ikke vært noen andre branntilløp inne i Michelsens leilighet. Noe samuraisverd blir heller aldri funnet.

Så går han inn i leiligheten over gangen der de to kvinnene fortsatt er. De ble aldri forsøkt evakuert mens aksjonen pågikk.

Politiet gjorde heller ikke noe for å finne ut om det fantes folk i leilighetene over.

Ifølge politileder Morten Ørn prioriterte politiet å få kontroll på Michelsen, fremfor å evakuere bygningen.

Ute i oppgangen ser politimannen kniven ligge i trappen.

I et av avhørene etterpå forklarte han at han tenkte «takk Gud at det var en kniv han holdt i hånden, at det ikke var en kjøkkenkost eller noe sånt».

Om bord i ambulansen på vei til Haukeland er Michelsen fortsatt våken, men luftambulanselegen som er med skjønner at tilstanden er kritisk.

I akuttmottaket blir Michelsen møtt av et såkalt traumeteam. Sykehuset har gjort klart store mengder blod til blodoverføring.

Legene får ikke lenger kontakt med ham. Han blør fortsatt, og blodtrykket er faretruende lavt. På et røntgenbilde ser legene kulen som ligger i bekkenet. En sykepleier finner opptakeren Michelsen har på seg, og slår den av.

Pasienten må opereres umiddelbart. To kirurger som er i beredskap blir tilkalt.

Etter 24 minutter med undersøkelser og forberedelser, blir Michelsen trillet inn på operasjonsstuen. Han har store skader i indre organer, og flere ribbein er knust. Minst to av skuddene vil være dødelige uten behandling.

Kunne Michelsen fått raskere hjelp hvis politiet ikke hadde meldt at han var lettere skadet?

Ifølge seksjonsleder Kurt Børslid Andersen ved Traumesenteret på Haukeland ville det tatt kortere tid å på plass alt helsepersonellet hvis meldingen om livstruende skader hadde kommet før. Da ville legene i beredskap blitt varslet tidligere. Men det dreier seg ikke om et stort tidstap, sier han.

På spørsmål om Michelsen kunne vært reddet dersom han hadde kommet enda raskere til operasjon, svarer Andersen at han ikke ønsker å spekulere om dette.

På operasjonsstuen er legene usikre på hvor mange ganger Michelsen er truffet. De ringer til politiet og spør.

Obduksjonsrapporten skal senere vise at alle kulene har truffet Michelsen på høyre side i overkroppen. Politiets ekspanderende ammunisjon har gjort store skader:

• Én kule har gått inn ved høyre armhule og ut gjennom ryggen.
• En annen har truffet like over livet, gått tvers gjennom kroppen og ut på motsatt side.
• Et tredje prosjektil har gått inn omtrent samme sted og er blitt liggende inne i buken.

Til tross for intensiv blodoverføring, har ikke blodtrykket steget. Legene stapper sårene fulle av kompresser, men klarer ikke å få kontroll på blødningene.

Hjertet stopper.

Forsøkene på å få det i gang igjen, mislykkes. Det er enighet i teamet om å avslutte gjenopplivingen.

I Ibsens gate pakker nødetatene sammen. De fire politibetjentene blir tatt hånd om av kolleger og kjøres til politihuset.

Spesialenheten blir varslet klokken 22.56.

Også de får den feilaktige beskjeden fra politiet om at Michelsen er lettere skadet.

Dermed beslutter Spesialenheten å utsette etterforskningen til morgenen etter.

Lederen for Spesialenhetens etterforskningsavdeling i Vest-Norge, advokat Ellen Eikeseth Mjøs, presiserer samtidig at de må varsles på nytt dersom skadene viser seg å være mer alvorlige enn først antatt.

Hun gir også beskjed om at politiet selv må sikre åstedet og gjøre kriminaltekniske undersøkelser.

Likevel rykker ikke politiets krimteknikere ut den natten. I stedet gir vakthavende på kriminalteknisk avdeling instrukser om hvordan det skal sikres spor fra avdøde.

I to-tiden om natten får Mjøs melding om at Michelsen er død. Først da rykker Spesialenhetens etterforsker ut til åstedet.

I Ibsens gate holder to politipatruljer vakt. I oppgangen ser Spesialenhetens etterforsker en tomhylse og et deformert prosjektil. I trappen ligger en kniv.

De fire betjentene som kom først til Ibsens gate får status som mistenkte. Det samme får politiets operasjonsleder inne på politihuset.

Åtte måneder senere konkluderer Spesialenheten: Politibetjenten skjøt i nødverge.

Spesialenheten mener det er bevist at Michelsen utgjorde en alvorlig trussel da han kom ut med kniven. Avstanden var så kort at det ikke var tid til å skyte varselskudd.
Å skyte mot beina var for risikabelt, i tilfelle skuddet ikke traff eller Michelsen ikke stoppet.

Bruken av håndjern drøfter de ikke.

Spesialenheten legger til grunn at aksjonslederen besluttet å slå inn døren fordi han så flammene i vinduskarmen. De problematiserer ikke at bryteverktøyet ble funnet frem og at aksjonslederen gikk ut for å hente rambukk, allerede før Michelsen tente på i vinduet.

Lederen for Spesialenheten, Terje Nybøe, ønsker ikke å kommentere dette overfor BT, utover å vise til påtalevedtaket.

Spesialenheten slår fast at politiet ikke gjorde noe straffbart. De finner heller ingen grunn til å kritisere planleggingen eller gjennomføringen av oppdraget.

De ber likevel om at politiet evaluerer saken for å lære av den.

Ifølge Nybøe fikk det ingen konsekvenser for etterforskningen at Spesialenheten ikke rykket ut umiddelbart.

Ellen Eikeseth Mjøs arbeider ikke lenger for Spesialenheten, og har henvist alle spørsmål om denne saken til Nybøe.

Michelsens foreldre, Lasse og Vibekke Michelsen, reagerer sterkt på henleggelsen. Bistandsadvokaten deres, Kjetil Ottesen, klager på henleggelsen når det gjelder aksjonslederen og politimannen som skjøt.

Ottesen og foreldrene mener aksjonen var dårlig planlagt og dårlig gjennomført. Politiet burde ringt Michelsen, slik planen egentlig var, brukt dørklokken, eller prøvd å snakke med ham gjennom det åpne vinduet.

De mener politimannen som skjøt umulig kan ha hatt tid til å vurdere effekten av hvert skudd før han trakk av igjen, slik han har forklart.

Foreldrene er rystet over at politiet bruker ekspanderende ammunisjon, som er forbudt i krig. Kulene utvider seg ved treff, og stopper oftere inne i kroppen. Ammunisjonen ble innført i 2014 for å unngå at tilfeldige personer skal bli truffet når politiet skyter.

I sin forklaring til Spesialenheten sa politimannen som skjøt at han oppfattet at Michelsen var på vei mot aksjonslederen med kniv.

Aksjonslederen sto da oppe i trappen. Han forklarte selv at han ikke så noen før Michelsen falt ut gjennom døråpningen etter det tredje skuddet. Dermed kan heller ikke Michelsen ha sett aksjonslederen eller ha vært i ferd med å angripe ham, argumenterer Ottesen.

Foreldrene reagerer også på at en av Spesialenhetens etterforskere gjentatte ganger omtalte sønnen deres som «gjerningspersonen» under rekonstruksjonen.

I et intervju med BT beklager Nybøe dette.

– Jeg skjønner at de reagerte på det, og det begrepet skulle ikke vært brukt. Vi er veldig nøye med å kalle personer som har vært utsatt for noe fra politiets side for «fornærmede», sier han.

Foreldrene vinner ikke frem med klagen. Et snaut år etter skuddene i Ibsens gate, opprettholder riksadvokaten henleggelsen. «Bevisene taler med særlig styrke mot at det er foretatt et straffbart forhold», heter det i vedtaket.

Også Sandviken sykehus blir gransket. Fylkeslegen gjennomfører tilsyn for å undersøke om Michelsen fikk forsvarlig helsehjelp før han dro hjem. Konklusjonen er at det fikk han.

Michelsens foreldre er også kritiske til at Legevakten ikke gjorde noe mer enn å be sønnen ta kontakt med fastlegen, sent på kvelden like før jul.

Bergen legevakt ønsker ikke å svare på spørsmål fra BT om saken.

Politileder Morten Ørn mener saken viser hvor raskt et politioppdrag kan endre seg. Han sier det i utgangspunktet ble lagt en helt grei plan, men at situasjonen plutselig ble mer dramatisk.

To ganger viste Michelsen evne og vilje til å sette fyr på huset, påpeker han. Betjentene visste ikke hvor mange som oppholdt seg i bygningen, og fryktet en storbrann. Derfor vurderte de det slik at de måtte inn i leiligheten og få kontroll.

Ørn mener politiet ikke hadde noe annet valg enn å skyte mot overkroppen da 39-åringen kom ut med kniv. Han sier det verken var tid eller plass til å skyte varselskudd eller å sikte mot beina, fordi det var usikkert om dette var nok til å stoppe Michelsen.

I et avhør fikk politimannen som skjøt spørsmål fra Spesialenheten om de kunne tatt en fot i bakken og tenkt seg om.

Det svarte politimannen klart «nei» på:

«Der og da er det en psykisk ustabil person som har satt fyr på leiligheten. Det er farlig for ham selv og andre. Hvis vi hadde ventet kunne han dødd av røykskader. Da ville vi fått kritikk for å stå utenfor uten å gjøre noe», sa han.

Ville det vært lettere for politiet å kommunisere i trappeoppgangen hvis de hadde brukt de støydempende hodetelefonene? Neppe, mener Ørn. Han peker på at vannet uansett ville skapt problemer for utstyret, og at det er stor risiko for feilbruk.

Men i politiets egen evaluering står det at hodetelefonene som ble lagt igjen i bilen «ville bedret forholdene for kommunikasjon».

I ettertid er det bestemt at dette utstyret skal kjøpes inn til alle operative mannskaper i Vest politidistrikt. Ifølge Ørn har det ingen sammenheng med aksjonen i Ibsens gate.

For Lasse og Vibekke Michelsen har det blitt mange prøvelser de siste årene. Sønnens sykdom var tung å bære. Så mistet de ham. Han var deres eneste barn. Men Vibekke vil gjerne få frem at Morten hadde flere gode år enn dårlige.

– Det høres ut som bare elendighet, dette. Men det var ikke elendighet hele tiden. Morten var også et veldig fint menneske. Han hadde mange fine sider, sier hun.

De siste årene sønnen levde, følte han seg ofte ensom og alene.

Men når aksjonen i Ibsens gate blir kjent gjennom nettavisene samme kveld, strømmer det på med bekymrede tekstmeldinger til telefonen hans. Mange lurer på om han har vært i nærheten, og om han har det bra.