Ferie i Verdansk
GOD HELG: Jeg trengte hjelp, og det endte med full krig på datarommet.
Denne artikkelen er over tre år gammelDa koronapandemien skalket alle luker, måtte vi åpne døren for «Fortnite» for guttungen. Søstrene hadde hverandre, mens han savnet kompisene. Vi hadde holdt igjen på grunn av aldersgrensen, men spillet var den sosiale møteplass for resten av venneflokken. Prinsipper fikk være prinsipper.
Spesielt siden vi voksne hadde nok med oss selv.
Jeg pådro meg en luftveisinfeksjon – ikke korona – som slo ut i full blomst samtidig med nedstengningen. Min sykdom kombinert med det totale kaoset som rådet, ga min kone store søvnproblemer.
Våren ble et lite helvete for familien, og vi sliter fremdeles med følgene.
For å si det enkelt, kan 2020 dra på telttur på en skytebane.
Les også: Ungene var alene i en kano, ropte konen min. «Lite sannsynlig. De kan jo ikke svømme», svarte jeg. «Nettopp», sa hun.
Av arbeidsgiveren fikk jeg timer hos psykolog. «Du må tenke på deg selv og gjøre ting du liker», sa psykologen. Jeg hadde ikke fysisk helse til å bevege meg utendørs, så det måtte bli rolige inneaktiviteter. Jeg prøvde bøker og tv-serier, uten hell. Jeg ble sittende og saumfare sosiale medier og nyhetsnettsteder for å lese hvor håpløst alt er, såkalt «doomscrolling».
Dette var på ingen måte hva jeg trengte. Jeg måtte rive meg selv ut av elendigheten. Flere venner spurte om jeg ikke ville være med og spille «Call of Duty: Warzone». Et slags «Fortnite» for voksne, men uten den hersens byggingen.
Det var fristende. Spesielt siden jeg hørte hvor gøy guttungen hadde det med sine kompiser. Flere ganger måtte vi be ham roe ned ropingen noen hakk. Resten av huset hadde liten interesse av å høre at han og kompisene ble beskutt. Men jeg hadde lyst å oppleve det samme med mine venner.
Det ble derfor vedtatt at vi skulle investere i en spill-pc.
Her er Lasses anerkjente fergevettregler
«Call of Duty» ble installert og øretelefonene plassert på hodet. Nå var det min tur til å bli bedre kjent med den fiktive byen Verdansk. Jeg ble invitert inn i en chatgruppe med navnet «koronakameratene». Der gikk debatten om våpen, strategier og når man skulle spille. Jeg hadde funnet den perfekte motgiften til dommedagssyken.
Sammen med 150 andre spillere hopper man ut i fallskjerm over byen Verdansk. Enten på egen hånd eller som en del av en gruppe på opp til fire. Det bestemmes et sted å lande, og deretter handler det om å sikre seg noen våpen så fort som fy. Ellers blir man pistolføde for en annen. Så er det å finne og skyte motspillerne før de skyter deg, og være siste spiller som står igjen.
Vi som spiller, diskuterer hele tiden på stemmechat hva vi skal gjøre. Så høylytt at min kone mer enn en gang har gjort meg oppmerksom på at resten av huset ikke bryr seg om at vi blir beskutt.
Men spillingen min har vært et gode for resten av familien. Hjernen er tilbake i gjenge, og nå venter jeg bare på at kroppen skal følge etter.
I Verdansk har jeg funnet en ferie fra meg selv. Mens ungene sover søtt og lader batteriene sine, vandrer jeg gatelangs i Verdansk med koronakameratene for å lade mine.
