Et lite glasskår kostet Iselin venstrefoten
– Jeg synes ikke synd på meg selv, sier Iselin Danielsen (36). Da foten ble amputert, bestemte hun seg for å se fremover.
En grå dag i november går en høyreist, ung kvinne ut dørene på Nordås rehabiliteringsklinikk, hånd i hånd med en blond gutt.
De har hendene fulle av ballonger og blomster.
Iselin Danielsen (36) har bak seg fem tøffe måneder. I juni tråkket hun på et glasskår. I august mistet hun venstrefoten.
Helt siden amputasjonen har hun sett frem til denne dagen. Å forlate sykehuset på to ben. Et kunstig og et eget.
Iselin bøyer seg ned og gir sønnen Kasper et nesekyss. En milepæl er nådd.
– Dette er ingen solskinnshistorie, for det har vært tøft å miste foten. Men jeg er opptatt av å se fremover og tenke positivt, sier hun.
Fem måneder tidligere var Iselin en bekymringsløs kvinne ute på byen med gode venninner. Etter felles middag hjemme, dro de i samlet flokk til utestedet Magda i Kong Oscars gate.
Midtsommernatten var lys og lovende, denne lørdagskvelden. Stemningen var god. Tidenes godværssommer lå fremfor dem.
Lite visste Iselin denne kvelden at sommeren skulle bli noe helt annet enn hun kunne forestille seg.
Kledd i en sommerlig drakt og med bare ben i høyhælte sko, sto Iselin ute på dansegulvet da noen passerte med en drink og skvettet på henne.
Hun tok skoen av og tørket bort det våte.
– Jeg merket det var glasskår på gulvet, men følte jeg hadde fått kostet foten rein, forteller hun.
På vei til hjem kjente Iselin at hælen var øm. Hun tok av skoene og gikk på tærne.
Neste dag var hælen fortsatt vond, så hun satte venstrefoten i grønnsåpe. En venninne hjalp henne, pirket med pinsett, klemte ut litt blod, men fant ingenting i hælen.
En uke seinere ble smertene verre. Iselin tok turen til legesenteret hjemme i Drotningsvik.
Legen så ikke noe, men satte en bedøvelsessprøyte og laget et snitt i den verkende hælen.
– Han viste meg at det kom ut noe svart, muligens bitte små steiner, men fant egentlig ikke noen forklaring på smertene.
Iselin ble satt på antibiotikakur, fikk smertestillende og syntes i noen dager at foten var bedre.
Heller ikke sjekk på legevakten i Stavanger 14 dager seinere ga resultater. Iselin fikk en ny antibiotikakur. Hun ble liggende uken etter til sengs med hoven og verkende fot.
Fire uker etter kvelden på Magda, var det ny tur på legevakten. Nå i følge med moren.
Legene ville sette Iselin på nok en antibiotikakur. Men moren hennes nektet å forlate legevakten før de hadde tatt røntgen.
Røntgenbildet avslørte et bitte lite skår, plantet dypt inne i Iselins hæl. Hun fikk time for å fjerne glasskåret morgenen etter.
Iselin fikk beskjed om at foten ville bli bedre etter noen dager. Godt var det, for lørdagen etter skulle årets julegave veksles inn: To uker på Gran Canaria med storfamilien.
– Men foten ble bare verre. Jeg klarte ikke sove eller gå på den. Mot slutten av uken var jeg helt tappet for energi.
Da hun kom til legevakten på kontroll, viste blodprøven at betennelsen hadde blusset opp.
Iselin Danielsen ble innlagt på Haukeland.
Familien dro på ferie uten henne. Iselin satset på å komme etter. Hun trengte bare noen dager med intravenøs antibiotika.
I stedet gikk det fra vondt til verre. På den hovne ankelen vokste det frem en byll. Infeksjonen herjet i kroppen.
Venninnene Karianne Meyer og Elin Dyrkolbotn var hos Iselin hver eneste dag. De syntes det var skremmende å være vitne til hvor dårlig vennen deres ble.
– Feberkrampene ristet kroppen. Hun skrek i smerter og var tidvis knapt mulig å få kontakt med.
Iselin har selv vage minner.
– Dagene fløt i hverandre. Jeg husker bare bruddstykker. Jeg har et bilde av at Karianne og Elin står ved sengen og holder rundt hverandre.
– Tenk, de trodde at jeg ikke ville overleve.
Familien avbrøt ferien og kom hjem.
Etter nesten tre uker på sykehuset og gjentatte operasjoner for å renske såret, fikk hun valget mellom amputasjon eller fortsatt kamp mot den ødeleggende infeksjonen.
Valget var ikke vanskelig.
– Jeg måtte regne med årevis med smerter, legebesøk og et liv med spesialsko hvis jeg ville beholde foten. Ikke ville jeg kunne gå tur, og ikke følge sønnen min til håndballtrening.
Iselin hadde et liv hun skulle fortsette å leve. Da var amputasjon et bedre alternativ.
Fem dager etter var venstrefoten borte.
Seksjonsoverlege Håvard Dale ved seksjon for ortopediske infeksjoner var ansvarlig for behandlingen av Iselin på Haukeland.
At noe så uskyldig som et lite glasskår kunne bli så alvorlig, har flere årsaker, ifølge Dale.
Viktigst er at Iselin har diabetes, en sykdom som påvirker hele organismen. Diabetes reduserer gjennomstrømmingen i kroppens små blodårer og svekker immunforsvaret.
– Alt dette gjør at infeksjoner hos diabetikere ofte får et alvorlig forløp, sier Dale.
En prosent av voksne med diabetes har vært gjennom en amputasjon.
En annen grunn til at det gikk galt, var at støtputen inne i hælen ble infisert. Hevelse i puten kan klemme av blodforsyningen og forverre infeksjonen.
Bakteriene som herjet i Iselins fot var dessuten av den hissige sorten.
– Kunne det samme skjedd med en person uten diabetes?
– Ja, men vanligvis klarer vi å få kontroll på infeksjonen og redde foten, sier Dale.
Mer enn en måned gikk fra Iselin tråkket på glasskåret til det ble fjernet. Dale kan ikke si om utfallet hadde blitt et annet hvis skåret var fjernet tidligere.
– I Iselins tilfelle blusset den hissige infeksjonen opp etter at glasskåret ble fjernet, påpeker han.
Etter fire operasjoner rådet Dale til amputasjon.
– Infeksjonen kom på et veldig uheldig sted. Hvis hælputen må fjernes, blir beinet blottlagt. Hun ville endt med et sår som sannsynligvis ikke ville gro, en kronisk infeksjon og dårlig fungerende fot.
Amputasjon er en svært dramatisk behandling, men en protese gir vanligvis bedre funksjon enn en dårlig fot uten hælpute, sier han.
En måned etter at foten er fjernet, sitter Iselin i rullestol utenfor sentralblokken på Haukeland med stumpen på en pute.
Heller ikke amputasjonen skulle gå så enkelt som hun ble forespeilet. Nylig ute av sykehuset, falt hun og landet på stumpen. Det gikk infeksjon i operasjonssåret. Dermed bar det tilbake til Haukeland.
Midt i sitt livs drama, sier hun likevel:
– Jeg er så heldig.
– Heldig?
– Ja, jeg er heldig som har så mange flotte folk rundt meg. Venner, familie og en fantastisk arbeidsgiver.
Iselin har i mange år arbeidet i holdingselskapet til E. Galtung Døsvig. Der har hun fått forsikringer om at kontorjobben står åpen.
– Jeg jobber jo med hodet, ikke med føttene, sier hun.
I starten var hun redd for hva folk ville si. Kasper var langt mer åpenhjertig på skolen og blant kamerater. Inspirert av sønnen snudde hun og blottstilte seg helt.
På sosiale medier har Iselin vist bilder av seg selv i sykesengen med den avkuttede foten.
Etter det første sjokket har hun grått lite.
– Tårene kom da jeg så reaksjonene på Facebook-innlegget mitt. Jeg har fått 200 meldinger og støtteerklæringer. Folk skriver så mye fint om meg og hvilken styrke jeg viser. Det gjør inntrykk.
Åpenheten har gjort det enklere å møte mennesker etter inngrepet. Dessuten slipper hun å gjenta historien sin gang etter gang.
– Folk har ikke noe problem med å komme bort til meg og snakke om det som skjedde.
36-åringen nekter å la selvmedlidenheten ta overhånd.
– Jeg bærer ikke nag til noen, og synes ikke synd på meg selv.
– Fantastisk, utbryter Gyøngyver Nagy Molvær. Hun slår hendene sammen i begeistring.
Molvær er fysioterapeut ved rehabiliteringsklinikken på Nordås, der Iselin er pasient etter ukene på Haukeland. Her er hun i ferd med å trene seg tilbake til et liv som stående og gående.
Iselin står med føttene plantet på to badevekter. Vektfordelingen er helt perfekt. Hun har nesten nøyaktig like mange kilo på protesefoten som på høyrefoten.
Fra Iselin trillet inn på rehabiliteringsklinikken for snart fire uker siden til hun i dag er dagpasient, har det gått fremover med stormskritt.
Ikke bare måtte hun lære å gå på nytt. Uker i sykesengen og rullestol hadde svekket muskulatur og krympet sener. Uten venstrefot har kroppen fått et nytt tyngdepunkt. Hun måtte gjenfinne balansen.
Fysioterapeuten overøser Iselin med skryt.
– Hadde jeg hatt flere, skulle du fått enda flere tomler opp, sier Molvær og stikker de to hun har i været.
– Det har bare gått en vei med deg, legger hun til, og tegner med hånden en bratt stigende kurve.
– Jeg var egentlig forberedt på en nedtur da jeg kom til Nordås. Når den ikke har kommet, tror jeg det skyldes at alt er gått så bra, sier Iselin
Hun har vært nøye med å gjøre som behandlerne har sagt.
Trent nok, hvilt nok, ikke overbelastet, smurt stumpen hver kveld.
Fysioterapeuten synes hun har fått en superpasient som ikke bare er lydig, men som også viser uvanlig stor kroppskontroll.
Noe skal en ha igjen for mange år på håndballbanen.
Ukene på Nordås har også betydd fellesskap med medpasienter. Det har vært latter og lange samtaler om mye mer enn sykdom og behandling.
– Og veldig mye galgenhumor. Vi har målt og sammenliknet stumper.
Iselin er fornøyd med at hennes holder idealmålet på 15 centimeter.
Enestående, står det med store bokstaver på en plakat i yttergangen hjemme hos 36-åringen i Drotningsvik.
– Plakaten har hengt der i flere år, men flere har sagt at det er en ypperlig kommentar til situasjonen min nå.
Iselin har permisjon fra Nordås for å feire Kaspers 12-årsdag. Den har vært et lyspunkt å se frem mot i de lange behandlingsukene.
De trofaste venninnene har også sørget for avbrekk underveis. En torsdagskveld drar de fem stykker på kino for å se «A star is born». Alle fem er tidlig ute, tidlig nok til å nyte kveldens store overraskelse.
I et hjørne av foajeen på Konsertpaleet drar Natalie Stormark frem mobilen og setter i gang en video. Storøyd ser Iselin at videoen er en hilsen fra Stavangerkameratene, som ønsker Iselin velkommen til konsert to dager før julaften.
Venninnegjengen var på konsert med dem før jul i fjor også. Det ble en minneverdig kveld og natt.
– Å, hva har dere funnet på, sier Iselin. Hun tørker gledestårer.
Men i dag er det altså bursdagsfeiring. I familien Danielsen blir bursdag feiret tre dager til endes. Først hjemme hos pappa og bonusmor. I dag – selve dagen – er det familiemiddag og to kompiser på overnatting. Lørdag har han store planer med en kamerat.
Ordinært bursdagsbesøk med huset fullt står han over dette året.
– Det har skjedd så mye med mamma, forklarer bursdagsbarnet.
Iselin er ute av rullestolen. Enn så lenge støtter hun seg til krykker. Styrken i bena er på vei tilbake, men hun er ikke helt i mål ennå.
Kroppen må være stabil, stumpen må tåle vekten. Først da får hun lov å kaste krykkene.
Iselin lager pizza til foreldrene og søsteren Silje. Gro Elin og Trond Danielsen har vært tett på datteren hele veien.
Nå står Gro Elin ved enden av kjøkkenbaren, mens Iselin høvler ost til pizzaen.
– Jeg er imponert over styrken du har vist. Veldig raskt bestemte du deg for at «dette har skjedd, men jeg skal videre», sier hun og smiler til datteren.
– Men jeg skal ikke legge skjul på at det kjennes sårt også. Vi to har hatt noen stunder der vi begge har grått fortvilte tårer, sier hun henvendt til ektemannen Trond.
Gro Elin har trillet datteren på handletur og observert blikkene. Mennesker i nærmiljøet som husker den blonde nabokvinnen og som gjenkjenner henne i rullestol uten venstrefot.
– Du har sittet der så rank og plukket ned varer fra butikkhyllene. Jeg har mange ganger vært imponert, sier hun.
Iselin har også registrert de medlidende blikkene.
– Har denne høsten gjort noe med ditt eget selvbilde?
– Alle, kanskje særlig jenter, er flinke til å påpeke feil og mangler ved seg selv. Dette er en stor mangel, sier hun og stryker seg over den manglende venstrefoten.
Sittende i sofaen er hun i gang med en ny rutine. Stumpen må sitte som støpt nede i hylsen. Blir det for trangt eller romslig, er det av med protese og på eller av med sokker i ulik tykkelse.
– Jeg er singel. Jeg tror ikke det blir så mye dating fremover.
Livet uten venstrefot er en større omveltning enn hun først så for seg:
– Alt må læres på nytt. Ikke bare å gå, men bevege seg i terrenget, gå tur med hunden, leke med Kasper.
Ja, selv så hverdagslige ting som å dusje og komme seg på toalettet, krever øving og nye vaner.
Det har også vært tøft å kjenne på hvor sliten hun blir. Når venninnene trommer sammen til fest, orker hun bare noen timer. En tur på butikken koster ufattelig mye energi.
– Jeg merker at jeg er blitt mer redd for å planlegge ting. Hva hvis jeg ikke klarer å gå fordi det er problemer med protesen?
Rullestolen har hun ikke klart å bli fortrolig med.
Iselins nære venninne Karianne er imponert over hvor raskt Iselin la bak seg fortvilelsen.
– Jeg var hos henne da legen første gang nevnte amputasjon. Hun var knust. Da avgjørelsen var tatt, var det vi som gråt mest, sier hun.
– Hun har vist en overraskende sterk evne til å se det positive i alt. Mer enn jeg kunne forestille meg. Hun som alltid har vært glad i å pynte seg og gå på fest. En dame som levde livet på skikkelig høye hæler.
Nå er de høyhælte skoene lagt bort, antakelig for godt. Protesen er bygget for maks syv centimeters hæler. Ekte høye hæler rager som kjent minst ti centimeter til værs.
En uke seinere er Iselin klar for å forlate Nordås. Første runde med rehabilitering er unnagjort. De siste ukene har hun og fysioterapeut Molvær gått rundturer utendørs.
Opp bakker, ned trapper, i ulendt landskap.
Iselin er klar for hverdagslivet hjemme med Kasper. I januar venter nye uker på Nordås. Etter hvert skal hun tilbake på jobb.
– Jeg er blitt flink til å sette meg mål og glede meg over disse, sier hun.
Å forlate Nordås sammen med sønnen har vært et slikt mål. Et viktig et.
Så kan de to, hånd i hånd, gå ut døren.
På Instagram legger Iselin ut et bilde av rullestolen hun trillet inn med.
Hun skryter av alle som har støttet henne mot denne merkedagen. Ikke minst sønnen Kasper.
Om hvordan han hadde tatt hånden hennes i bilen på vei til Nordås, og sagt:
«Det går bra dette, mamma, du klarer dette også.»
