Fem kvinner forteller: Slik var mitt møte med abortnemnd

«Ydmykende», «bortkastet», «belastende». Kvinner som har vært gjennom senabort, mener abortnemndene må skrotes.

I dag kan kvinner selv bestemme om de vil ta abort frem til uke tolv i svangerskapet. Etter dette må de søke til en nemnd for å få det godkjent.

Abortutvalget gikk nylig inn for å utvide denne grensen til uke 18. Flertallet vil legge ned dagens 23 abortnemnder, men samtidig opprette fem til ti nye.

Bare ett medlem i utvalget vil avskaffe abortnemndene helt og overlate valget til kvinnene frem til uke 22, som er så lenge loven tillater abort.

Forslagene er sendt ut på høring. Deretter blir det opp til politikerne å avgjøre hva som skal skje med abortloven.

Vi har spurt fem kvinner om erfaringen deres med abortnemnd.

Lina Kristine Tennefoss Vatshelle (34), Os

På ultralyd i uke 18 fikk Vatshelle og mannen beskjed om at barnet hadde alvorlige misdannelser. Prøver viste etter hvert at gutten ikke var levedyktig.

– Oskar var et svært ønsket barn og et resultat av mange år med prøving og til slutt IVFIVFIn vitro fertilisering (IVF), eller prøverørsbefruktning, er en form for assistert befruktning der egget blir befruktet in vitro, altså utenfor morens kropp., så sorgen var stor, sier Lina Kristine Tennefoss Vatshelle.

– Jeg fikk ingen informasjon om at det faktisk er frivillig å møte i nemnd. Det skulle jeg ønske jeg fikk. Jeg var i dyp sorg og ute av stand til å fungere.

Idet hun kom inn i rommet til abortnemnden, fortalte legene at de allerede var enige om å innvilge aborten.

– En av legene sa at noe av hensikten med nemnd var å forsikre seg om at jeg gjorde dette frivillig. Da brøt jeg sammen. Ingenting i situasjonen jeg sto i kjentes som «frivillig». Det er jo ingen som vil gå gjennom noe sånt.

I etterkant har hun snakket med en av legene hun møtte i nemnd, som forsvarte ordningen med at de kan fange opp kvinner som har det ekstra vanskelig.

– Jeg tenker at jeg er en av de kvinnene, men det korte nemndmøtet klarte ikke å fange meg opp. Jeg slet veldig etterpå og oppfølgingen jeg fikk var så godt som ikke-eksisterende.

– Jeg mener at dagens nemndordning må skrotes. I stedet for nemnd skulle jeg ønske at jeg fikk den hjelpen jeg trengte uten å måtte kjempe så mye for det. Det kan være nyttig å møte fagfolk før en abort for å få god informasjon, men jeg ønsker å være den som har det siste ordet.

Helle Andresen (34), Oslo

– Basert på mine opplevelser er nemnd noe som forverrer opplevelsen og utsetter prosessen. Jeg synes absolutt at det er på tide at man moderniserer abortloven, sier Helle Andresen.

Hun og samboeren var på ultralyd i november i år da de fikk vite at barnet i magen, som var 15 uker, ikke hadde utviklet verken nyrer eller urinblære.

– Fosteret var ikke levedyktig utenfor mors mage. Det kom som et stort sjokk på oss. Beslutningen om å avslutte svangerskapet var utrolig vanskelig, men vi hadde på en måte ikke noe valg, sier hun i dag.

Dagen etter ringte hun tilbake til Rikshospitalet med avgjørelsen sin. Da fikk hun beskjed om at de mest sannsynlig ikke fikk samlet en nemnd før etter helgen.

– Jeg måtte da gå fire dager med et levende foster i magen, som jeg hadde bestemt meg for å fjerne. Det gjorde opplevelsen min, og sorgen, enda verre. Når man først må ta en så tung og vanskelig beslutning hadde jeg faktisk forventet at jeg kunne få komme inn og starte aborten mye tidligere.

Møtet med nemnden beskriver hun slik:

– Jeg følte meg verken sett eller møtt der jeg var i min sorg. For legene i nemnd er det jo kun formaliteter, noe de må gjennomføre. Det merkes så altfor godt, det er den merkeligste og mest surrealistiske samtalen jeg har hatt.

Hun mener fri abort minimum bør endres til uke 18.

– Hvis nemnd fortsatt skal være en del av loven må det skje noe med den. Man må da faktisk sette kvinnen først, uavhengig av helligdager, helg og ferie.

Victoria De Oliveira (32), Drammen

– Jeg skulle ønske abortutvalget hadde landet på å avvikle abortnemnd helt, altså at de gikk inn for full selvbestemmelse, sier Victoria De Oliveira.

– Jeg forstår at vi ikke er kommet helt dit, så jeg er glad det er foreslått at nemndene skal bli færre og mer standardiserte forløp. Jeg tror det vil lette situasjonen for mange kvinner som kommer i samme situasjon som jeg var.

For fire år siden ble det oppdaget at noe var galt med fosteret da hun var på ultralyd i uke 19. Kort tid etter fikk hun mistanken bekreftet: Gutten hadde ryggmargsbrokk. ryggmargsbrokk. En alvorlig misdannelse der ryggmargen buler ut mellom mangelfullt utviklede ryggvirvler. Ofte er det også forandringer i hjernen.

– Legen min presenterte to valg, hvor ett av de var å avslutte svangerskapet gjennom senabort. Jeg brukte en uke på lande valget.

Dagen etter kunne hun møte i nemnden.

– Jeg gruet meg veldig til dette møtet. Jeg hadde brukt god tid og oppsøkt flere leger før jeg landet på valget mitt, men jeg var bekymret for at mitt ønske om å avslutte svangerskapet ikke skulle bli hørt. Ventingen på gangen var skikkelig stressende, sier hun.

– Selve møtet opplevde jeg som unødvendig. De gjorde det klart at foran meg lå det en konvolutt med bekreftelse på innvilget senabort, men at de ville stille meg noen spørsmål. De spurte om jeg visste hva jeg skulle være med på og hvorfor. Jeg opplevde det som belastende, jeg hadde jo hatt denne samtalen med legen på Kvinneklinikken.

To dager senere fødte hun. Hun understreker at hun fikk god oppfølging på fødeklinikken.

– Jeg kunne stille de vanskelige spørsmålene og få fakta på plass før jeg tok et valg om å avslutte svangerskapet. Selve møtet med nemnden hadde ikke noe å si for avgjørelsen, og ble bare en del av alt som var krevende de ukene.

Tonje Eileen Sunnset (32), Trondheim

– Belastningen med abortnemnd preger meg fortsatt. Jeg mener nemndordningen er utdatert, umoderne og ikke sikrer mødres verdighet. Det er tungt nok for foreldre som får vite at de skal miste barnet sitt, om de ikke må spørre en nemnd om lov, sier Tonje Eileen Sunnset.

Hun var på tidlig ultralyd på en privatklinikk i uke tolv da det ble oppdaget avvik hos fosteret. På St. Olavs hospital ble hun undersøkt nærmere.

– De så at gutten i magen satt i froskestilling, hadde feilstillinger i mange ledd og manglet hodeskalle, forteller Sunnset.

De mistenkte at gutten kunne ha osteogenesis imperfekta type 2, en alvorlig form for beinskjørhet. Én måned senere ble diagnosen bekreftet. Flere overleger var enige om at diagnosen og funnene ikke ville være forenlig med liv.

Gutten ville mest sannsynlig dø i magen før fødsel, eller så ville ribbeina hans brekke under fødselen og punktere lungene.

– Han ville snart kunne begynne å føle smertene av alle bruddene han hadde i kroppen. Overlegene mente jeg burde avslutte svangerskapet.

Likevel måtte avgjørelsen drøftes i en nemnd.

– Å sitte og vente på svar fra en nemnd når du nettopp har fått ditt livs verste beskjed, føles ikke bare ydmykende, men også som bortkastede ressurser i et allerede presset helsevesen. Som en hån mot kvinnen som bærer det alvorlig syke barnet, og som et forstyrrende element i en allerede forferdelig tung situasjon, sier hun.

– Skulle jeg bli glad og lettet når nemnden også viste seg å være enig med de mange overlegene på sykehuset? Skulle det gjøre det lettere å svelge pillene som fikk hjertet hans til å slutte å slå?

Signe Veierud Busch (41), Tromsø

– Jeg mener at abortnemndene må vekk. For meg var det, og er det, helt utenkelig at noen andre skulle bestemme om jeg skulle bære frem den dødssyke jenten i magen. Det måtte være min og samboeren min sin beslutning, sier Signe Veierud Busch.

I uke 19 viste fostervannsprøven at barnet hennes hadde trisomi 18.trisomi 18.Et ekstra kromosom 18 medfører ofte alvorlige og omfattende misdannelser, veksthemming og alvorlig utviklingshemning. Datteren ville trolig dø i magen, eller bare leve i få dager.

– Vi hadde allerede fire barn, og tanken på å skulle fortelle dem at de skulle få en lillesøster, bare for at hun skulle dø fra oss, var umulig. Senabort var eneste utvei, sier Busch.

Hun visste at diagnosen var så alvorlig at abortnemnden ville innvilge, og valgte derfor å ikke møte. Nemnden fattet vedtak som ventet.

Busch forteller at hun fikk lite informasjon om selve aborten. Nemndene var nemlig organisert slik at kvinnene skulle få informasjonen i forbindelse med nemndmøtet.

Busch mener det er en uheldig sammenblanding at nemnden både er et beslutningsorgan, samtidig som de skal veilede og informere kvinne.

– Det gjør at kvinner som ikke møter i nemnd får mangelfull helsehjelp.

Busch reagerer på at det brukes mye penger på å bemanne dagens abortnemnder, som uansett nesten alltid innvilger abort. Midlene burde heller vært brukt på oppfølging av kvinnen, mener hun.

– Da jeg få timer etter fødselen av mitt døde barn ble skrevet ut av sykehuset, sto jeg alene med en fem dagers sykemelding og et visittkort til en sosionom. Jeg hadde fått beskjed om at jeg måtte følge med på blødninger, men ingen snakket om de hormonelle forandringene eller psykiske reaksjonene jeg kunne vente meg.

Hun er glad for at flertallet i abortutvalget går inn for å utvide grensen for fri abort, og at kvinnen fortsatt ikke har plikt til å møte i nemnd.

– Men resultatet er fortsatt det samme. Selv om hun ikke møter, er det noen andre som avgjør. Kanskje er ubehaget like stort ved å vite at noen andre diskuterer og avgjør din sak, uten at du er der? Noen vil nok føle at de likevel trenger å møte for å overbevise nemnden. Nå skal det ikke bare være to, men tre. Kvinnen vil være enda mer i mindretall enn tidligere.