Ukraina – konflikten som ikke vil ta slutt

Konflikten om Ukraina kan minst spores tilbake til da Winston Churchill, Franklin D. Roosevelt og Josef Stalin møttes under Jaltakonferansen på Krim i 1945.

Denne artikkelen er over to år gammel

Sovjet-republikken Ukraina ble under andre verdenskrig okkupert av Tyskland, og i Vest-Ukraina var det mange som hilste de tyske soldatene velkommen som frigjørere.

Tyskernes brutalitet endret etter hvert stemningen, og opptil syv millioner ukrainere deltok i Den røde armé under krigen. 1,4 millioner av dem kom aldri hjem, og det anslås at krigen kostet opptil åtte millioner ukrainere livet.

I 1943 hadde imidlertid Adolf Hitlers krigslykke snudd, og i løpet av noen måneder drev Den røde armé de tyske styrkene ut av Ukraina.

Under Jaltakonferansen på Krim i februar 1945 trakk Winston Churchill, Franklin D. Roosevelt og Josef Stalin opp grensene for det nye Europa. Historikere og politikere har i alle år siden diskutert hva som egentlig skjedde, men én ting er klart; få av landene som den gang kom under sovjetisk innflytelse, har i ettertid sett med glede på utfallet.

Sovjet-republikk

Da Sovjetunionens leder Josef Stalin døde i 1953, endret etterfølgeren Nikita Khrusjtsjov politikken overfor Ukraina. Han var tidligere partisjef i Ukraina, rekrutterte mange sovjetiske toppledere fra Øst-Ukraina, ga Kyiv utvidet selvstyre og overførte i 1954 Krim-halvøya til ukrainsk styre.

På 1970- og 80-tallet økte splittelsen mellom de østlige og vestlige delene av sovjetrepublikken Ukraina. I vest økte kravet om uavhengighet, og i juli 1990 vedtok nasjonalforsamlingen i Kyiv en suverenitetserklæring som blant annet slo fast at ukrainsk lov sto over sovjetisk lov.

Året etter gikk Sovjetunionen i oppløsning, og Ukraina med sine over 50 millioner innbyggere ble uavhengig.

Splittet

Russisktalende utgjør rundt 20 prosent av befolkningen i Ukraina, og splittelsen mellom øst og vest døde aldri ut.

Da landets prorussiske statsminister Viktor Janukovitsj, som kom fra Øst-Ukraina, ble utropt som vinner av presidentvalget i 2004, utløste det omfattende demonstrasjoner.

Den provestlige opposisjonen tvang frem et omvalg som deres kandidat Viktor Jusjtsjenko vant, og dette ble kjent som Oransjerevolusjonen.

Janukovitsj kom senere tilbake og vant presidentvalget i 2010, men da han i 2013 nektet å undertegne en samarbeids- og frihandelsavtale med EU, utløste det store demonstrasjoner.

Etter blodige gatekamper tok demonstranter i februar 2014 kontrollen i Kyiv. Janukovitsj flyktet og ble kort tid etter avsatt av nasjonalforsamlingen. Dette var dråpen for Russlands president Vladimir Putin.

Krim

Helt siden 1700-tallet hadde den russiske svartehavsflåten hatt sin base i Sevastopol på Krim-halvøya, der rundt 70 prosent av innbyggerne er etniske russere.

Under påskudd av militærøvelse sendte Putin flere styrker, og kort tid etter ble regjeringskontorene og det lokale parlamentet inntatt av soldater uten uniform. En prorussisk politiker ble innsatt som «statsminister», og i begynnelsen av mars ble det holdt folkeavstemning der det ble flertall for gjenforening med Russland.

20. mars 2014 vedtok Statsdumaen i Moskva å innlemme Krim-halvøya i Den russiske føderasjonen, til unison fordømmelse fra Ukraina og omverdenen.

For Putin, som helt siden han kom til makten har arbeidet for å gjenopprette fordums storhet, var innlemmelsen av Krim en stor seier.

I en avhandling sist sommer, med tittelen «Den historiske enheten mellom russere og ukrainere», argumenterer den russiske presidenten med at oppdelingen av Russland, Ukraina og Hviterussland i separate stater er kunstig, delvis et resultat av politiske feil begått under sovjettiden, delvis drevet av «et anti-russisk prosjekt» støttet av USA.

Natos utvidelse

Putin har med økende frustrasjon sett hvordan gamle allierte har vendt Moskva ryggen og blitt Nato-medlemmer – Polen, Ungarn og Tsjekkia i 1999, Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania og Slovakia i 2004.

Warszawapaktlandene, som tidligere utgjorde en Moskva-kontrollert buffersone mot Vesten, kontrolleres nå i stedet av Nato og fremstår i Putins øyne som fremskutte baser, ikke buffersone.

Russland hevder også at Natos utvidelse østover er løftebrudd og hevder at de fikk forsikringer da Berlinmuren falt og Moskva godtok tysk gjenforening. USA nekter for at slike løfter ble gitt.

Maktdemonstrasjon

Vel vitende om at dagens ukrainske ledelse ønsker Nato-medlemskap, har Putin gjort det klart at grensen går der.

Ingen tror rett nok på snarlig Nato-medlemskap for Ukraina, men Putin får ingen garantier om at så aldri skjer. Dette vet han og har derfor posisjonert seg, både på Krim-halvøya og ved å støtte separatistene som i 2014 tok kontroll over de to utbryterregionene Donetsk og Luhansk i Øst-Ukraina.

Ved å holde øvelser og stasjonere store styrker nær grensen til Ukraina, og ved å delta i en stor militærøvelse i Hviterussland, har han den siste tiden trappet opp konflikten ytterligere og med tydelighet markert at Ukraina er å anse som Russlands bakgård.

Gjennom maktdemonstrasjonene håper Putin tilsynelatende å skremme Nato fra å utplassere flere våpensystemer og styrker hos medlemslandene i øst, i alle fall til å forhandle med Kreml om omfanget av styrkenærvær.

Minsk-avtalene

Putin håper også å tvinge Ukraina til å etterleve Minsk-avtalene fra 2015, som Tyskland og Frankrike var med på å forhandle frem.

Den andre Minsk-avtalen ga Ukrainas nasjonalforsamling en frist på 30 dager til å i gi de separatistkontrollerte områdene i Øst-Ukraina særstatus og en stor grad av selvstyre, noe som aldri har skjedd.

Den russiske nasjonalforsamlingen ba nylig Putin om å anerkjenne Donetsk og Luhansk som selvstendige stater, noe som ga ham et nytt pressmiddel til bruk mot Ukraina og Vesten.

Gjør han dette, vil Russland kunne etablere militære baser der. Lykkes han derimot med å tvinge Ukraina til å etterleve Minsk-avtalen og gi Donetsk og Luhansk særstatus i en ukrainsk føderasjon, vil Kreml gjennom sine nære bånd med separatistene i realiteten sikre seg vetorett over Ukrainas fremtidige sikkerhets- og utenrikspolitikk.