Middagsluren som forsvant
Kroppen skriker etter å lade. Å få lukke øynene, bare noen minutter. Men nei.
Denne artikkelen er over syv år gammelDu kjenner følelsen. Øyenlokkene blir blytunge etter middagen. Du skuler mot sofaen.
Kroppen skriker etter å lade. Å få lukke øynene, bare noen minutter.
Men nei. I stedet svelger vi et gjesp og trykker frem en dobbel espresso på kaffemaskinen.
Den åpenbare løsningen på problemet, middagsluren, er nemlig avskaffet i min generasjon småbarnsforeldre. Hvorfor? Vi vil jo selvsagt være med barna i de dyrebare ettermiddagstimene før de skal legge seg.
Da jeg var liten, var det en selvfølge at mamma og pappa skulle sove middagslur. Etter middag gikk pappa med stivt blikk mot sofaen, veltet seg over ende og var borte. Mamma pakket seg inn med pledd og rakk to spalter av dagens BT før hun forsvant.
Middagsluren var en ting man ikke tullet med. Hyl og skrik var strengt forbudt. Vi måtte leke helt stille, og nåde den som forstyrret den hellige stund.
Min generasjon foreldre går rett fra jobb til barnehagen for å hente ungene, og så er det rett i kjøkkentjeneste. Vi grisler sammen en middag og så er det full fart med fritidsaktiviteter, leking og kveldsmat. Vi legger puslespill, serverer tran og pusser tenner. Når roen endelig har senket seg i huset, sitter mor og far der som to zombier i sofaen og har «egentid».
Vi må ta middagsluren tilbake, sa min venninne. Hun har nok rett.
For min egen del tar jeg den klokken 21, foran nyhetene, sammenhengende med nattesøvnen.
Her kan du lese flere PS-kommentarer fra Liv Skotheim:
