De kom ut fra Nav, det så ut som de var bønnhørt
PS. Det var noe bibelsk over øyeblikket, skriver journalist Per Lindberg.
Denne artikkelen er over åtte år gammelJeg hadde fri, men var innom redaksjonen for å ta farvel med en kollega som sluttet i avisen. Sjefen hadde kjøpt kake, kaffen var klar. To kjappe taler, effektivt, hyggelig, litt trist. Han fikk med seg lønn i noen måneder og var klar for et liv utenfor avisen.
Jeg gikk ut i solen, og i sentrum ble jeg oppmerksom på tre slitne menn som kom susende nedover gaten. De brukte både bilvei og fortau, edru var de neppe, men de virket målrettet.
- Kom an, vi har dårlig tid, sa en av dem.
Da de passerte en av byens tiggere, kom den ene borti tiggerens kopp med foten. Myntene klirret utover fortauet. Jeg hadde stanset opp, spent på utfallet av denne situasjonen. Kanskje ble det slåsskamp, tenkte jeg fordomsfullt.
Han som kom borti koppen beklaget overfor tiggeren, de to andre bøyde seg ned og plukket opp myntene. De la dem pent tilbake der de hørte hjemme. Noen hjertelige håndtrykk ble vekslet, og mennene fant til og med frem penger som de ga tiggeren. Han hadde reist seg fra sin plass på fortauet, klemte rundt de tre og takket. Det var noe bibelsk over øyeblikket. Jeg tenkte på den blinde, den halte og den barmhjertige samaritan.
25 minutter senere så jeg de tre mennene igjen, de kom ut fra Nav. Det så ut som om de var blitt bønnhørt. Jeg håpet i hvert fall det.
