Ære være middagsluren

For meg er latskap en positiv ting.

  • Marie Amdam
    Marie Amdam
    Musiker og student
STRESS NED: I en verden hvor alt går så fort, tror jeg det er helt nødvendig at vi har evnen til å stoppe opp og gjøre absolutt ingenting, skriver Marie Amdam.
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over seks år gammel
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer og redaktører, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

«Utbrent vert eg i alle fall aldri, eg er alt for lat til det». Sitatet ble rett før jul kåret til årets selvinnsikt i BT. God humor, tenker du kanskje. Blodig alvor, sier jeg.

Jeg tilhører gruppen som er født lat. Det har seg ikke slik at jeg har blitt latere i mine eldre år, men jeg er altså født med en grunnleggende latskap. Allerede som toåring viste de første tegnene seg. Foreldrene mine ble bedt inn på foreldresamtale i barnehagen.

«Vi er bekymret for Marie. Hun viser ingen interesse for fart og spenning, nekter å bevege seg i nærheten av klatrestativet og sitter stort sett bare i sandkassen.»

«Det høres ut som datteren vår!» Mine foreldre visste bedre. Ingen grunn til bekymring!

Den kloke skuespilleren Sigmund Sæverud sa en gang til min far at man skal bære sine barn på skuldrene når de er små, ellers får man de på nakken når de blir eldre. Pappa tok han på ordet, og fra jeg var to til fem ble jeg stort sett båret rundt på skuldrene hans.

Skulle vi en tur på Fløyen, kan du være sikker på at jeg var godt plassert på skuldrene så snart vi hadde kommet oss forbi første fløybanestopp. Lykkelig satt jeg plassert to meter over bakken, og hadde strålende utsikt over verden i en alder av tre år.

Vi fikk kritikk fra flere hold. Både mamma og flere av vennene deres synes jeg var alt for bortskjemt og at han gjorde meg en bjørnetjeneste. Vi brydde oss ikke.

Problemet var bare at det begynte å gå utover fordøyelsen. Ettersom jeg aldri trengte å bevege meg så mange meter om gangen, stoppet systemet ofte opp. Da ble løsningen å klatre ned fra skuldrene, og vi måtte pent ta oss en liten bevegelsestur rundt på Nygårdshøyden for å få i gang fordøyelsen.

 «Skulle vi en tur på Fløyen, kan du være sikker på at jeg var godt plassert på skuldrene så snart vi hadde kommet oss forbi første Fløybanestopp.»

Latskapen fortsatte videre da jeg startet min «fotballkarriere» i Djerv. Å være keeper burde i teorien være drømmerollen, men det var flere som så sitt snitt til å skaffe seg plassen med minst mulig løping under kampene, så jeg endte som høyre back.

Å være forsvarsspiller fremsto for meg som å være keeperens hjelper. Min venninne Marie spilte venstreback, og til min store overraskelse løp hun rundt på hele banen og var aktivt med i spillet. Jaha? Det så jeg ingen grunn til å gjøre. Jobben min var å holde seg innen for 16-meteren og vente på at spissen fra det andre laget skulle komme til angrep.

Men fra sidelinjen hørte jeg – «Marie, du STÅR jo i forsvar!». Med hevet øyenbryn så jeg bort på min far som sto og veivet med armene og signaliserte at jeg måtte løpe frem sammen med angrepet. Jeg ristet på hodet og ble stående. Står man i forsvar så står man i forsvar, tenkte jeg.

Heldigvis kommer jeg fra et hjem som har verdsatt denne deilige latskapen. Noen vil kanskje bli overrasket, men hjemme hos min familie sover alle middagslur. Nå er jo flere av barna flyttet ut, men hver gang vi er hjemme, vet vi at etter middag forvandles leiligheten om til et slags dormitorium.

Mellom halv fem og halv seks, går vi inn i dvale, og det er tid for middagslur. Mobilene skrus på lydløs, Friends surrer i bakgrunnen på TV, og vi kobler ut. Av og til har en av oss utflytterne glemt tidspunktet på denne hellige timen, og har kommet ramlende inn i femtiden og ropt «Hallo!», men blir møtt med diverse grynt fra forskjellige hjørner av leiligheten. Nåde den som forstyrrer middagsluren.

«Fra sidelinjen hørte jeg – «Marie, du STÅR jo i forsvar!». Med hevet øyenbryn så jeg bort på min far som sto og veivet med armene og signaliserte at jeg måtte løpe frem sammen med angrepet. Jeg ristet på hodet og ble stående. Står man i forsvar så står man i forsvar, tenkte jeg.»

I podkasten «Sånn er du» analyserer Harald Eia og Nils Brenna kjente mennesker gjennom en personlighetstest. Et av spørsmålene handler om hvor god man er til å slappe av. Påfallende mange av gjestene deres svarte at de får dårlig samvittighet hvis de legger seg ned på sofaen.

Dette overrasker meg. Dårlig samvittighet? For hva da? Vi mennesker blir jo slitne! I en verden hvor alt går så fort, tror jeg det er helt nødvendig at vi har evnen til å stoppe opp og gjøre absolutt ingenting.

For meg er latskap en positiv ting. Jeg snakker ikke om en latskap som handler om at man ikke gidder å gjøre jobben ordentlig, men evnen til å gjøre ingenting uten dårlig samvittighet. Når man sier at lediggang er roten til alt ondt, vil jeg faktisk påstå at latskap er roten til kreativitet.

Det er stor forskjell på å ikke ha noe å gjøre, og å ta seg tid til å ikke ha noe å gjøre. Sette av tid til å gjøre ingenting. Komme hjem fra jobb og ta seg en middagslur før man setter i gang med alt annet.

Jeg tror vi tenker bedre når vi ligger og stirrer i taket. Bare tenk på alle de store forfatterne som skrev fra sengen. Både Winston Churchill, Mark Twain, Marcel Proust skrev alle mesterverk fra sengekanten! Forfatter og kulturredaktør i Aftonbladet Åsa Linderborg misliker sommer og fint vær, for da skal alle absolutt ut og gjøre så fryktelig mye, helst vil hun ligge inne på sofaen og lese bøker.

Livet vil alltid være fylt av galskap, kaos, stress og problemer. Jeg er ingen stor tilhenger av nyttårsforsetter (det kommer kanskje ikke som en overraskelse), men som en selvutnevnt latskapsforkjemper mener jeg man kan nøye seg med ett nyttårsforsett: Sov mer middagslur!

Publisert: