Bergens mest berømte fjell har fått megamaster på seg. Det ser ikke særlig pent ut.
Ulriken blir ikke helt den samme etter dette.
Denne artikkelen er over tre år gammelSnøen er borte, dagslyset er tilbake, og det begynner å gå opp for mange hva som har foregått i brattsiden på Ulriken i løpet av vinteren.
Den gamle banen er revet, i stedet er det reist tre digre og synlige stålmaster, den øverste er hele 47 meter høy, inkludert betongfundament. Byens mest ikoniske fjell ser ikke ut som før.
Ulriken er ikke bare et fjell. Det er et over 640 meter høyt symbol.
Sammen med Bryggen, Fløyen, Vidden, og de andre fjellene rundt byen danner Ulriken et visuell profil som er kjent over hele verden.
Bli med anleggsarbeiderne til toppen av de nye mastene på Ulriken
Byfjellene er både landemerke, merkevare og boltreplass. Uten dem ville Bergen ha vært atskillig mindre pittoresk og attraktiv.
Vår svulmende bystolthet ville ha vært betydelig slappere. Og «Nystemten» ville kanskje fått originaltittelen «Udsikter fra flad mark».
Hvordan denne profilen forvaltes, bør ikke være likegyldig eller helt overlatt til markedskreftene.
De tre nye mastene er svært synlige. De vokser i høyde og omfang fra nedre stasjon til topps. Sett her fra sentrum i byen, står den midterste og den øverste og største masten i fjellsiden som digre utropstegn.
Der vil de bli stående i mange tiår fremover, sammen med en ny toppstasjon og utvidet restaurantbygg. Det er som om Ulriken krymper litt under vekten av det nye anlegget.
En opplagt innvending fra utbyggerne vil sikkert være at ingen av oss bør dømme byggverket før det står ferdig.
Det er rett. Men med mindre noen finner opp en usynlighetsmaling, er det lite trolig at selve mastene vil bli en visuell nytelse når banen åpner igjen.
Byggesakenes evige ulempe er at ingen vet hvordan bygget egentlig vil arte seg i ferdig form.
I dokumentene fra våren 2019 ligger det illustrasjoner som viser hvordan det så ut før ombyggingen, og bilder der de nye mastene er fotoshoppet på plass.
På bildene fra Festplassen og Årstadveien ser de ikke så truende ut. Sett fra Løvstakksiden og Minde-området, ville inntrykket trolig blitt mer overveldende.
Jeg er usikker på om bystyret egentlig var godt nok visuelt forberedt på hva de vedtok.
For ordens skyld: Jeg er blant dem som mener Ulriksbanen trengte en oppgradering. Banen var sliten, skranglete og tålte relativt lite vind og uvær.
Men jeg hadde håpet på mer diskret og respektfull innretning i den karakteristiske fjellsiden, enn tre brautende ståltrær. En nedskalert ulriksbane med noe lavere kapasitet ville trolig ha virket mindre invaderende.
Her kjører Bruse sin aller siste tur
Dessuten er jeg usikker på om det finnes nok bergensere her omkring til å holde den nye Ulriksbanen i full, lønnsom helårsdrift.
Anlegget ser ut til å være dimensjonert for internasjonal turisme, den som aktørene håper skal vende tilbake etter at pandemien er over. Det betyr blant annet et godt tilsig fra klodens mest klimafiendtlige reiselivsbransje: cruiseindustrien.
Denne typen reisemålsutvikling bør være utdatert. Fremtiden er grønn, kortreist og klimavennlig, også for reiselivet.
Slike innvendinger høres kanskje ut som politisk korrekte knirk fra øverste loftsrom. Spesielt for dem som mener at turismen kan fortsette å vokse vilt, og at vi ugjenkallelig kan ofre våre fellesgoder for å lokke flere tilreisende hit.
Jeg er uenig i et slikt verdisyn. For det er evige verdier som står på spill her.
Byfjellene er blant de fremste naturgitte verdiene byregionen har. De er uvurderlige som friluftsområde og helseforebyggende friplass.
Markedsstyrt forvaltning, som den nye Ulriksbanen er et eksempel på, benytter natur som kulisse og virkemiddel for å drive næringsvirksomhet. Det representerer et nokså «instrumentelt syn» på fjell, skog og fjord, som det heter.
Men natur er først og fremst rekreasjon og folkehelse i ren form, frisk luft, stillhet, dyre- og planteliv, nærhet til det uberørte. Slik som det blir mindre og mindre av her i landet.
På Miljødirektoratets nettsider oppsummeres tilstanden for fri og uberørt norsk natur kort og godt slik: Status: dårlig. Utvikling: negativ.
Det betyr at det blir stadig mindre av den høyt bejublede, inngrepsfrie naturen her i landet. Fra 1988 til 2018 forsvant 8630 kvadratkilometer av den, hele seks prosent av arealet vi alle skulle ha tilgang til.
Årsaken er mer hyttebygging, veier, jernbane, vindkraft og andre kraftanlegg. Pluss gondolbaner, et konsept en del norske kommuner har forelsket seg i.
Hvordan vil Byfjellene se ut om 50 år? Hva skjer dersom selskapet som driver Ulriksbanen blir kjøpt opp av en stor, internasjonal reiselivsaktør en gang i fremtiden?
Blir det søknader og tung lobbyisme for camping, trollpark og gruslagte turveier der oppe? Vil politikerne si amen til det og?
Frykter bygden blir rasert av motorvei
Dersom private selskaper får fortsette å bygge ned den unike, bynære fjellheimen, mister vi også deler av det som gjør Bergen og omland unikt.
Bergen trenger en tydelig natur- og miljøvernbevegelse, som også kan slåss for naturen som ligger rett under nesene våre.
Bedre vern av Byfjellene forutsetter dessuten at vi velger mer fremsynte og verdibevisste politikere, som forstår konsekvensene av sine egne vedtak.
Vi trenger politikere som slutter å godkjenne megamaster i nærnaturen, og i stedet forvalter den med raus kjærleik. Sånt kan det aldri bli nok av.
