Jeg kunne aldri latt mine barn skrike seg i søvn

Ja, barnet sovner nok til slutt, men det er fordi det har gitt opp.

Denne artikkelen er over fem år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Er du forelder og tør å si høyt at du ammer barnet ditt i søvn, er sjansen stor for at du har fått disse kommentarene: Du skjemmer ham vekk. Hun kommer aldri til å lære seg å sovne alene. Du gjør ham så avhengig av deg. Hun er utspekulert og vil bare ha viljen sin. Det er ikke farlig å la dem skrike litt, han sovner til slutt. De har godt av å gråte, de trenger å lære å trøste seg selv.

Det er nemlig allment å være ekspert på små barn og søvn. Utallige bøker, helsesøstre eller rett og slett fremmede mener noe om hvordan du tar best vare på barnet ditt.

Det som gjør temaet ekstra vanskelig, er de motstridende følelsene som ofte ligger mellom morsinstinkt og all den ytre påvirkningen og samfunnets forventning til «den riktige måten» å legge et barn på. Men er det noe jeg vil stå opp for, er det å amme barnet mitt i søvn, nattamming og samsoving.

Jeg har aldri lyttet til alle velmenende råd jeg har fått fra venner, familie eller helsestasjon. Jeg har lyttet til morsinstinktet og magefølelsen. Jeg har ammet begge mine små i søvn.

Jeg har handlet, ikke tenkt, ikke vurdert. Kroppen har visst hva den skulle gjøre. For meg var det å legge barnet til brystet, og la det få all den næring, trøst, kos og trygghet det måtte trenge.

I usikre øyeblikk har jeg noen ganger stoppet opp og tenkt på hvordan jeg bedre kan hjelpe barna mine med å finne søvnen. Men hvordan kan jeg legge barnet mitt, som ikke forstår ord og forventinger, ned i den store sprinkelsengen helt alene?

La barnet se mor snu ryggen til og slukke lyset, før hun lukker døren og går, og så forvente at barnet skal ligge fint ned, finne trygghet i seg selv, lukke øynene og gli inn i drømmeland – helt alene. Hvilke forutsetninger har et lite barn for dette?

Til deg som gjør det og snur ryggen til den lille gutten eller jenten som hyler sårt etter mamma og pappa for nærhet og trygghet, men som til slutt gir opp fordi ingen av dem kommer, og så sovner av utmattelse; hvordan kan du si at dette er den rette måten?

Er det fordi den neste natten gir barnet ditt opp litt fortere? Og natten etter det vet hun at det ikke spiller noen rolle fordi det ikke kommer noen uansett hvor høyt hun skriker? Er det da du føler du har fått det til, når barnet ditt endelig har gitt opp?

Jeg blir så lei meg av å skrive disse ordene, for aldri kunne jeg gjort dette mot mine barn. Jeg har vansker med å forstå hvordan noen mennesker fremdeles synes dette er naturlig.

Naturlig, det er de ni månedene barnet ligger trygt og varmt inni morens mage og lytter til hvert eneste av hennes hjerteslag. Det er ikke naturlig å forvente at hun eller han klarer seg selv med en gang.

Les også

Er det greit å amme barn til de er fem år?

Kan man skjemme noen vekk på omsorg og trygghet, eller vil det lære barnet selv å vise omsorg og å stå stødig?

Kan et lite barn virkelig være utspekulert, eller er det din egen uvitenhet som snakker? Barnet ditt vil bare ha sin eneste trygghet nær til hun selv slipper taket, litt etter litt.

Ja, barnet sovner nok til slutt, men det er fordi det har gitt opp. Jeg tror ikke det er derfor vi velger å bli foreldre, for å knekke all tillit til barnet som har deg som hele sin verden.

Jeg har ammet i søvn i over tre år til sammen, fordelt på mine to små. Jeg har nattammet og samsovet. Aldri har leggetid vært en vond tid. Aldri har mine små nektet å legge seg. Alltid har de sovnet trygt og godt sammen med sin mor eller far. Og jeg ser hver dag i min eldste at jeg har gjort riktig.

Jeg har oppfostret en omtenksom, oppmerksom, god, selvstendig og sterk liten gutt, og søsteren hans er på god vei i samme retning.

Så kjære dere, det fungerer! Jeg kan legge mine to små med ro og trygghet hver kveld. Jeg kan ha bena på bordet hele kvelden, jeg kan sove godt sammen med mine små som alltid har meg i umiddelbar nærhet hvis det er noe, uten at det forstyrrer noen sin søvn nevneverdig. Og jeg kan våkne uthvilt sammen med mine barn hver morgen.

Jeg sier ikke at dette fungerer for alle. Alle er ikke like. Men alle barn har fundamentale behov for trygghet og nærhet.

Til deg som har anledning til og ønske om å amme i søvn – gjør det! Dette er det beste du kan gjøre for barnet ditt, uansett hva noen sier. Det gir barnet gode og trygge assosiasjoner til søvn. Mange barn avvenner seg selv, og om ikke, så er det en kjapp prosess når dere begge er klare for det.

Og du, de minuttene jeg får ligge der med mine to skatter i verden, være helt nær, kose og å se at de sovner trygt inn, er en av de fineste stundene i løpet av dagen.

For den korte perioden jeg får lov å ha mine små så nære, er jeg takknemlig for hvert eneste sekund jeg får.

• Har du meninger? Send oss en e-post. Følg BTmeninger på Facebook!