Norges fattigdom er mangelen på relasjoner
Alle utenfor den innerste kjernen er fremmede.
- Bussjåfør, Landås
Denne artikkelen er over fire år gammelDebattJeg ble født inn i en familie med 17 søsken. Da en av mine brødre hadde fullført studiene sine, måtte han hjelpe min far med å betale utdanning for oss andre.
Slik er det der jeg vokste opp i Kenya; når man har kommet seg på bena selv, bør man hjelpe sine søsken. Det finnes ikke noe Nav.
Det krever en landsby å oppdra et barn, sies det. Tidligere betydde gruppen mer enn individet. Et barn tilhørte alle, ikke bare dets biologiske foreldre. Men i dagens norske samfunn er det annerledes. Her er individet i sentrum.
Som barn ble jeg ofte sendt til naboer for å handle eller hente vann. Jeg spiste i nesten alle husene i landsbyen vår, vi lekte fritt i alle hjem og jevnaldrende hjalp hverandre å bygge hytter. Enhver voksen ville skjenne på deg, eller til og med straffe deg, om du ikke oppførte deg.
Merkelig? Nei. Jeg savner det. Familie var mer enn de aller nærmeste, og relasjoner til andre betydde noe.
Da jeg fikk stipend for å studere i Norge, hadde jeg ikke penger til verken flybillett eller visum. Da spurte jeg et par venner og slektninger om de kunne hjelpe meg. Det gjorde de gledelig, for min suksess er også deres. Det er ingen avstand mellom oss. Ville det ha vært mulig dersom jeg oppførte meg likegyldig overfor dem?
De samme prinsippene som gjelder i mitt hjemland, pleide også å gjelde i Norge. Men verdien av relasjoner har falmet over tid. Nå kan man kjenne seg ensom i en folkemengde.
Ikke minst fordi man har organisert velferd som en statlig funksjon med obligatorisk skatteinnkreving, og fjernet seg fra familien og landsbyen. Slik sikrer man seg mot en mangel i den afrikanske metoden: Ikke alle anerkjenner verdien av hjelpsomhet og gir tilbake når du trenger hjelp.
Men myndighetene er ansiktsløse. De tar penger fra deg, og betaler de medisinske utgiftene til naboen du aldri har hatt interesse av å kjenne. Når du er arbeidsledig, tar de fra andre, slik at du har til livets opphold, mens du leter etter en ny jobb.
Systemet fungerer så bra at dere aldri setter pris på hvor mye andre gjør for deg. Dere tenker bare på det dere har krav på. Så når dere møter andre på Bybanen, unngår dere øyekontakt.
Smiler noen til dere på gaten, lurer dere på hva i alle dager det er som foregår. Dere elsker illusjonen av uavhengighet. Å omgås mennesker uten å anerkjenne at de eksisterer er dårlige manerer. Et inviterende ansiktsuttrykk er ikke nok. Og småprat er ikke enkelt å komme i gang med, folk sliter med å snakke om noe annet enn været.
Om du åpenbart er utlending, går et fåtall bort fra manus. De spør som regel: Hvor kommer du fra? Når kom du til Norge? Hva gjør du? Har du familie hjemme, ringer du dem ofte? Planlegger du å reise tilbake? Og så stillhet.
Samtalen er slutt.
Denne uskrevne loven om å la andre være i fred, stoppet meg en gang fra å gripe inn. Et lite barn på omtrent fem år drev og slo bestemoren sin på en stappfull buss. Bestemoren tryglet hjelpeløst om at han skulle slutte, mens alle rundt så på uten å gripe inn.
I Afrika ville jeg ha gitt gutten en kraftig advarsel om dårlige manerer. Men ville jeg ikke da fremstått kulturelt inkompetent og blottet for sosiale antenner? Hvordan ville jeg i det hele tatt ha startet, når det ville ha betydd å bryte inn den private sfæren til disse to? Han var jo ikke mitt barn!
Norges fattigdom er mangelen på relasjoner. Alle utenfor den innerste kjernen er fremmede. Det er en generasjon som ikke anerkjenner tjenester. Alt er en rett man har. Kan vi ha et velferdssamfunn uten å miste verdien av gode relasjoner?
Teknologi gjør det enda vanskeligere. En smarttelefon tilbyr nå en fluktmulighet fra å dumme seg ut med dårlige sosiale evner. Øyne og fingre på telefonen, høretelefoner på ørene; vi låser andre helt ute. Det har blitt veldig vanskelig å skape vennskap av småprat med fremmede.
Om vi aldri har gått på skole eller arbeidet sammen, tilhørt samme klubb, kirke eller liknende, vet vi ikke hva vi skal gjøre når noen plutselig hilser oss hjertelig. Jeg kaller det fattigdom, en merkelig form for armod. Einstøinger i en folkemengde.
Som om vi sier: Jeg har betalt min skatt, la meg være i fred.
Vår sosiale natur krever mer enn sikkerhetsnettet staten kan tilby. Det tar seg bare av det økonomiske. Selv med gratis helsetjenester, setter jeg pris på et besøk om jeg er syk.
Mens Nav hjelper meg med arbeidsledighet, trenger jeg fremdeles emosjonell støtte. Når jeg er på gamlehjem, ønsker jeg å se familie og venner.
Jeg ville bli takknemlig om noen stopper min sønn fra å oppføre seg dårlig.
Neste gang noen hilser på deg på bussen, ikke klø deg i hodet for å finne ut hva de er ute etter. Et uanmeldt besøk er ikke en dårlig idé, det heller. Jeg trenger folk. Gjør du?
