Vesten har funnet seg selv igjen

Sikkerhetspolitikken er tilbake med voldsom kraft.

Denne artikkelen er over ett år gammel

I dag åpner den årlige, internasjonale sikkerhetskonferansen i München. Det gjør den mot et bakteppe som er blant de mest dramatiske i konferansens sekstiårige historie.

Konferansen har sine røtter i det kaldeste av den kalde krigen. Da den åpnet første gang, i 1963, hadde verden nettopp gjennomlevd både den sovjetiske blokaden av Vest-Berlin og Cuba-krisen. Verden balanserte på randen av atomkrig.

I sine tidlige år var konferansen en rent vestlig begivenhet som skulle bidra til å styrke de transatlantiske båndene i en tid der samholdet mot Sovjetunionen og Warszawapakten var alfa og omega.

Etter Berlinmurens fall ble konferansen stadig mer global, og inn kom russere, kinesere, indere, iranere og andre ikke-vestlige land samt de ledende internasjonale organisasjonene.

Tematisk gikk man fra et relativt avgrenset fokus på forsvars- og sikkerhetspolitikk via bredere utenrikspolitikk til energi, klima, teknologi og matsikkerhet, men aldri uten at det transatlantiske sto i sentrum.

Det var i München Tysklands utenriksminister Joschka Fischer fortalte USAs forsvarsminister Rumsfeld i 2003 at «Beklager, men jeg er ikke overbevist», få dager før Irak-krigen. Det var her president Putin holdt sin tordentale mot Vesten i 2007, og det var her den gang visepresident Joe Biden sa at «det er på tide å trykke på resett-knappen» i forholdet mellom USA og Russland i 2009.

Det var også her Ukrainas president Vlodimir Zelenski talte for et år siden, lørdag den 19. februar 2022. Det skjedde fem dager før Russland invaderte landet hans. Førkrigs-stemningen var til å ta og føle på. Likevel var det nok mange som ikke helt trodde at det faktisk ville skje. Det var nesten for mye å ta inn over seg, tenke nok mange, at vi igjen skulle se en fullskala stormaktskrig på det europeiske kontinentet.

Men der er vi altså i dag, for første gang siden 1945. Om få dager er det ett år siden krigen brøt ut, og ingenting tyder på en snarlig løsning. Ukraina har imponert med sin motstandskraft. Vesten har holdt sammen, tross målrettede russiske forsøk på å så splid. Våpenstøtten trappes opp. Vesten vil ikke tillate at Ukraina taper. Putin vet samtidig at hans regime ikke kan overleve at Russland taper, og kampene fortsetter for fullt. Og selv om det eksistensielt viktige tabuet mot faktisk bruk av atomvåpen så langt har holdt, er det mer som minner om stemningen fra tidlig sekstitall enn på lenge.

Russlands overfallskrig mot Ukraina vil bli stående som et tidsskille. På mange måter representerte den 24. februar 2002 den endelige spikeren i kisten for den epoken vi pleide å tenke på som tiden etter den kalde krigens slutt, en æra som hadde sine aller lyseste øyeblikk på 1990-tallet, da mange mente at vestlig demokrati, og markedsøkonomi hadde vunnet fram for godt. Men tegnene på at vi var på vei mot et slikt brudd har vi egentlig kunne observere i snart ti år: globaliseringen i sin reneste form har vært på retur. Autoritære regimer har styrket sin stilling. Internasjonale normer undergraves. Og Trump, Brexit og utviklingen i land som Ungarn minnet om at det vestlige prosjektet også kan slå sprekker også fra innsiden.

For tre år siden var nyordet «Westlessness» (at Vesten mistet seg selv) på alles lepper i München. I år kan vi i hvert fall konstatere at Vesten har funnet seg selv igjen, på samme måte som den opprinnelige kalde krigen hadde en sammenbindende kraft over Atlanterhavet. Reelle, eksistensielle trusler mot egne liv, sikkerhet og grunnleggende verdier har den effekten, man blir nødt til å tenke strategisk på en måte man fort glemmer i tider der det meste så ut til å gå riktig vei. Tiden etter den kalde krigen ble nok for noen en slags ferie fra historien, men den ferien skulle altså ikke vare evig.

Les også

Dette er E24s nye spaltister

Sikkerhetspolitikken er tilbake med voldsom kraft. Konsekvensene av krigen går imidlertid langt utover dette. Som Europas største energileverandør er vi i dag sentralt involvert i en åpen strid som står mellom Putins forsøk på å bruke gass som våpen og til å splitte Europa, og på den andre siden Europas evne til å gjøre seg varig uavhengig av russisk energi. Tross dystre spådommer er dette en konkurranse som Europa faktisk ligger an til å vinne; på kort sikt gjennom diversifisering, og på lengre sikt gjennom forsert avkarbonisering.

Dertil har vi fått en matvarekrise, som rammer hele kloden. Denne er igjen nært knyttet til sterkt reduserte ukrainske kornleveranser så vel som innsatsfaktorer til kunstgjødsel fra både Russland og Ukraina.

Som om dette ikke var nok, er klimakrisens konsekvenser stadig mer følbare. Den påvirker mange av de samme faktorene: vår evne til å produsere mat trues av tørke, flom og erosjon, og stadig mer skiftende værforhold påvirker energiproduksjon. Tiden vi lever i kan i sannhet beskrives som den perfekte storm. Og selv vi som bor i rike, vestlige land må forholde oss til noe vi ikke er særlig vant med, nemlig reell knapphet på kritiske varer og tjenester.

Alle disse temaene vil bli belyst i München denne helgen. Hvordan skal støtten til Ukraina opprettholdes til krigen på en eller annen måte er avsluttet? Hvordan skal vi så forholde oss til Russland etter det? Hva skjer når NATO utvides til Finland og Sverige? Men også: hvordan vil forholdet mellom «Vesten» og «resten» utvikle seg? For selv om det er få som gir Russland direkte støtte, er mange viktige land i sør heller ikke rede til å ta parti motsatt vei. I det globale sør er det mange som mener at Ukraina har fått oss i Vest til å glemme vårt globale medansvar. Hvordan kan vi opprettholde troen på de bærene prinsippene i FN-pakten og resten av den internasjonale orden som vokste fram etter det ragnarok som fulgte etter at den forrige europeiske stormaktskrigen utviklet seg til en verdenskrig. Det er litt av en agenda, men også en tid som krever at vi igjen fokuserer på de ordentlig store spørsmålene for menneskehetens fremtid.