Ungdomspresten får ikke lov til å bo med mannen sin

Ti måneder etter at Liv Hanne Langmoen Almasou (25) giftet seg med sin utkårne, Raed (31), bor hun fortsatt alene i presteboligen på Tveit på Askøy.

Denne artikkelen er over åtte år gammel

— Vi har som mål å snakke sammen på Skype hver dag, men det blir liksom ikke det samme.

Gråt og savn

— Jeg drømmer om å gjøre ting sammen med mannen min som andre ektefolk gjør. Handle sammen, ta oppvasken sammen, se en film sammen. Jeg savner mannen i mitt liv hver dag. Noen ganger er jeg så nedfor at jeg må gråte, sier Almasou, som har vikariat som ungdomsprest på Askøy.

Det er lang behandlingstid på familieinnvandringssaker i Utlendingsdirekoratet for personer fra land utenfor EU som gjør at paret ikke får leve sammen.Når BT besøker henne hjemme i presteboligen på Tveit, kobler hun seg til nettet og prater med ektemannen som bor på Vestbredden. Det er på dagen ti måneder siden de giftet seg.

Sterke følelser

— Det er sterke følelser i sving. Jeg syns det er tøft å være så langt borte fra kvinnen jeg elsker. Vi burde få lov til å leve sammen slik ektefolk skal gjøre, sier Raed, som ikke har lov til å komme til Norge så lenge han har søknad liggende hos UDI om familiegjenforening.

— Min kone kan komme hit, men jeg kan ikke dra på besøk til henne.

Paret var godt kjent med at det kunne ta noen måneder å få papirene i orden slik at de kunne flytte sammen i Norge, men de var ikke forberedt på at det skulle ta mer enn et år.

— Søknaden fra Raed ligger i UDI. Såvidt vi vet har de ikke begynt å behandle saken ennå. Jeg har hørt snakk om at saker som vår i snitt kan ta tolv-tretten måneder. Vi har full forståelse for at norske myndigheter vil forhindre proforma- og tvangs-ekteskap, og at det må være et strengt regelverk, men samtidig syns vi det er unødvendig at vi skal behandles på denne måten. Det eneste vi har gjort «galt» er å bli forelsket i hverandre, sier Almasou, som har mange gode venner som støtter henne i den vanskelige tiden.

Pappfigur av mannen

— Etter at vi giftet oss har jeg sett mannen min tre ganger. Når vi skal møtes til sommeren, så skjer det i Sverige. Svenske myndigheter tillater at en norsk kvinne kan møte sin palestinske mann på svensk jord, men norske myndigheter tillater ikke det samme på norsk jord. Trist, men slik er det, sier hun.- Her hjemme har jeg hunden «Bobby» som jeg har mye selskap i. En pappfigur av mannen min hjelper også litt når jeg føler meg ensom og alene. Den fikk jeg i bursdagsgave av min bror som studerer grafisk design.

— Det ødelegger meg og forholdet vårt å bo så langt fra hverandre.

Paret giftet seg ved Beit Jala, like ved Betlehem. Deretter ble det stort bryllup også på Eidsvoll. De to møttes i forbindelse med freds- og forsoningsprosjektet Bridgebuilders som samler unge israelere, palestinere og nordmenn.

Studier i Jerusalem

— Jeg skulle studere i Jerusalem og hadde bestemt meg for at jeg ikke ville finne en kjæreste der nede. Der tok jeg altså feil. Etter å ha vært kjent en god stund, klarte han å overbevise meg.

En del av kravet UDI stiller for at paret skal kunne bo sammen i Norge er at Liv Hanne Almasou må ha hatt en inntekt på minst251.856 kroner før skatt i 2014. — Jeg har vært heldig som har fått jobb som vikarierende ungdomsprest her på Askøy. Nå ser det ut til at jeg også får fortsette et år til, men jeg har ennå noen år igjen av utdannelsen min før jeg blir prest, sier hun.

Brev til statsministeren

Liv Hanne Langmoen Almasous foreldre som bor på Eidsvoll har engasjert seg sterkt i arbeidet med å få hennes palestinske ektemann til Norge.

— UDI lar søknaden om familiegjenforening støve ned. Dette er en ukjærlig politikk. Bør ikke unge mennesker som er glade i hverandre, og som vil leve sammen, få lov til det? spør far Tord Langmoen og mor Jorunn Andestad Langmoen, som ikke har noe til overs for praksisen norske myndigheter utøver.

Les også

«Mitt største ønske er å være med min mann på vår ett års bryllupsdag»

Mor Langmoen har også skrevet brev til statsminister Erna Solberg, og bedt henne om å ta fatt i saken.I brevet blir statsministeren blant annet spurt om hun med åpne øyne kan sitte og se at dette skjer — og være ansvarleg for det.

— Mens søknaden er under behandling (les: ligger i en skuff) har ikke den utenlandske ektefellen lov til å sette sine bein på norsk jord - jeg vil hevde at dette er å bli behandlet som en kriminell, hvem er det ellers som ikke får besøksvisum i Norge?

— Kjære statsminister, dette er ikke bare ugreit - det er vondt. Og det skulle vært helt unødvendig. På tide at du griper inn - dette er uholdbart! skriver en fortvilet mor.

Brevet til statsministeren ble sendt 27. mai. Ifølge den fortvilte moren har hun ikke fått noe svar og heller ingen tilbakemelding fra statsministeren på at hun har mottatt brevet.

- Negativ utvikling

— Vi har 13.000 familieinnvandringssaker til behandling fra såkalte tredjelands borgere, eller ikke EU-borgere, sier Eirik Trengereid, som er enhetsleder for familieinnvandring i Utlendingsdirektoratet.

Les også:

Les også

Ylva Charlotte (2) må nøye seg med å se far på Skype

UDI har over en periode hatt en negativ utvikling i saksbehandlingstiden.

— Dette beklager vi sterkt. Justisdepartementet har pålagt oss å prioritere utvisningssaker. Det har dessverre gått ut over kapasiteten til å behandle blant annet familieinnvandringssaker.

- Ligger i kø

Trengereid sier at den konkrete saken til Raed Almasou og Liv Hanne Langmoen Almasou ligger i kø.

— Vi har stor forståelse for at det er frustrerende å vente så lenge. Saken har lagt i kø hos oss i åtte måneder, den er ennå ikke åpnet og vurdert av saksbehandler. Slik den ligger ser det ut til å være en ordinær sak.

12 til 18 måneder

— Forventet sakbehandlingstid på sak av denne typen er 12 måneder. Finner vi grunn til å hente inn ytterligere opplysninger, kan saksbehandlingstiden bli 18 måneder. Da kobles politiet inn for å gjøre rutinemessige intervjuer.

-Fordi antall utvisningssaker har økt kraftig, har Justisdepartementet bedt oss om å prioritere disse. Det har gått ut over saksbehandlerkapasiteten vår på andre områder, blant annet på familiesaker. Nå har vi imidlertid fått politiske signaler på at familieinnvandringssaker vil bli prioritert høyere, og at vi får tilført ressurser til behandling av disse sakene. Da vil dette rette seg, sier Trengereid.