De vant kjærligheten og hele kongeriket

I 25 år har Sonja vært vår dronning. Hun og kronprinsesse Mette-Marit er de eneste som har fått gifte seg med kongen av kjærlighet.

Denne artikkelen er over åtte år gammel

Det var en gang en kongesønn som hadde fridd til en jente. Men da de var blitt gode venner og vel forlikte, syntes han det kunne være det samme. Da ville han ikke ha henne. Hun var ikke fin nok for ham.

Han tenkte han skulle prøve å bli kvitt henne. Men han skulle ta henne likevel, om hun kunne komme til ham: «Ikke kjørende, ikke ridende, ikke gående og ikke akende, ikke sulten og ikke mett, ikke naken og ikke kledd, ikke dag og ikke natt. «

Funnet verdig

Utfordringen ble gitt til en kongssønns utkårede i folkeeventyret «Ikke kjørende og ikke ridende». Jenten var snarrådig og løste oppgaven — og kongssønnen måtte gifte seg med henne og gjøre henne til prinsesse.

Sett med våre øyne virker ikke dette som et særlig godt utgangspunkt for et lykkelig ekteskap. Likevel viser eventyret en sentral utfordring for prinsesser, kommende dronninger og dronninger: De har få sjanser til å bevise at de er gode nok for rollen. Og om de blir funnet verdige, må de selv forme rollene sine gjennom oppgaver som er med på å gi dem identitet.

Askepott-historie

I 2016 har dronning Sonja vært Norges dronning i 25 år, og kongeparets jubileum markeres med flere arrangementer denne helgen.

Også Sonja møtte utfordringer for å få gifte seg med kronprins Harald. Historien om Sonja er en moderne Askepott-historie. En jente av folket klarte å få kongens godkjennelse, og dermed vant hun prinsen og kongeriket. Eventyret gjentok seg i enda mer moderne form da kronprins Haakon Magnus møtte en alenemor på festival og ble samboer før han giftet seg med sin Mette-Marit.

Alliansemetode

Til tross for dette har kongelige ekteskap sjelden vært basert på kjærlighet. Ekteskap har vært den ideelle måten å inngå allianser på, og derfor har det i de fleste tilfeller blitt søkt utenlands for å finne dronningemner. I så måte er dronningen og kronprinsessen unntak — begge er etnisk norske, og de fikk begge gifte seg med prinsene de forelsket seg i.

Flerkulturelle

Vi må tilbake til Margrete Skulesdatter på 1200-tallet sist gang Norge hadde en norskfødt dronning. Norges dronninger har fra midten av 1200-tallet og frem til 1991 kommet både fra de skandinaviske landene, så vel som England, Tyskland, Belgia, Russland, Skottland og Nederland. Norges dronninger har vært flerkulturelle.

Mange av dem var unge da de kom til landet langt mot nord. De måtte tilpasse seg et annerledes klima, et nytt språk, og de manglet et sosialt nettverk. Men de kom ikke tomhendte. Med seg hadde de fottøy, klær, smykker, bøker og andre gjenstander, og et eget følge som ble et viktig innslag i hofflivet.Dronningene fulgte ofte kongene da de reiste rundt i kongedømmet, men de residerte også uten kongen. Slik har dronningene vært blant de fremste kulturbærerne i Europa.

Enkedronningen

Isabella Bruce var en dem. Hun giftet seg med kong Eirik II i 1293, og de hadde hovedsete på Holmen i Bergen. Isabella ble enkedronning sommeren 1299, og hadde fortsatt sitt hovedsete der frem til sin død i 1358. Som enkedronning var hun et bindeledd mellom kongefamilien og kirken, hun meglet, og hun talte de svakerestiltes sak.

Vi vet også at Isabella eide bøker, blant annet en korstogskrønike, og at hun bestilte Maria-salmer fra Skottland. Isabella må utvilsomt ha vært en innflytelsesrik kvinne med et bredt interessefelt.

Lovet bort som ettåring

Dronningen som etterfulgte henne hadde også sterke litterære interesser. Eufemia av Rügen giftet seg med Håkon V i 1299, og navnet hennes er uløselig knyttet til Eufemiavisene som hun fikk oversatt til svensk. Motivet kan ha vært en diplomatisk gest rettet mot Sverige, eller hun kan ha fått de oversatt med tanke på datteren Ingebjørgs fremtid i Sverige. Ingebjørgs fremtid ble bestemt allerede da hun var ett år gammel. Da ble hun festet bort til den sjarmerende, men utspekulerte, broren til kong Birger av Sverige — hertug Erik.

Kong Harald og dronning Sonja har fullt program:

Les også

Kongehusets planer for 2016

Eufemias familie var godt bevandret i den europeiske kultureliten, og Eufemia brakte med seg både minnesang og pompøse tyske skikker til Norge. Trolig ble den tyske kulturen mer anerkjent med Eufemia, i hvert fall i Oslo-området hvor hun oppholdt seg mest.

Mote med måtehold

I takt med kongsrollen og utviklingen av staten har dronningrollen endret seg, og med dronningrollen endret også dronningidealene seg. Dronningene har hatt både verdslige og geistlige idealer å leve opp til. I middelalderen var jomfru Maria, himmeldronningen selv, kanskje det aller fremste idealet.

Egenskaper som kyskhet og fromhet har tydelig stått høyt på listen over ønskede egenskaper hos en dronning. Det har også fruktbarhet, dannelse og visdom. Som rikets fremste kvinner skulle dronningene også kle seg som det, men samtidig fremkommer det at det var viktig å vise måtehold. Sløseri er ingen god egenskap, ei heller for dronninger.

Jan Thomas ga ikke terningkast for antrekkene Isabella og Eufemia bar da de deltok i seremonier, men klærne hadde stor betydning også i middelalderen. Dronning Sonja og kronprinsesse Mette-Marit har frontet både norsk design og gjenbruk, men de har også vist seg i kolleksjoner fra utenlandske motehus. Slik har de føyd seg inn i rekken av dronninger som kulturbærere.

Kunstdronningen Sonja

Det er ikke bare mote som har vært sentralt for Sonja når hun har formet sin rolle som Norges dronning. Dronningen vil kanskje først og fremst bli husket som kunstdronningen, både gjennom engasjementet da Det kongelige slott ble pusset opp, ved å fremme musikk— og kunsttalenter, og egen kunst. Dronning Sonja har også vist engasjement for de svakerestilte i samfunnet, og hun har satt integrering og likestilling på den kongelige dagsorden.

Flere av disse sakene har også kronprinsesse Mette-Marit engasjert seg i. Hun ser også ut til å følge i dronningenes litterære fotspor.

Bøkenes trøst

Da kronprinsesse Mette-Marit satte seg på Litteraturtoget 1. april i fjor, hadde hun et ønske om å inspirere folk til å lese mer. Underveis fortalte hun om hvordan det var å vokse opp med en far som var alkoholiker, og at gleden hun fant ved å forsvinne inn i bøkenes verden ble forsterket på grunn av problemene hun måtte leve med.

Kanskje var det også den gleden og trøsten mange av de unge dronningene fant i bøkene sine da de ble giftet bort i middelalderen, og skulle reise til en ukjent og utrygg tilværelse - med viten om at de var nødt til å bevise at de var gode nok for rollen som rikets fremste kvinne.

Henriette Mikkelsen Hoel er stipendiat i historie ved Universitetet i Bergen.