EU – verdt å kjempe for

«Blir de eller går de?» sier taxisjåføren i Praha til meg. Det er den 21. juni og et øyeblikk lurer jeg på om det et fotball-EM han snakker om, før jeg skjønner at det er Brexit det gjelder.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I motsetning til Norge er Tsjekkia en del av EU, og kanskje derfor er engasjement enda større. Han fortsetter: «Britene må ikke tro de får spesialbehandling om de går. I et fellesskap bærer vi hverandre, ikke de som velger å stå utenfor.»

For mange nordmenn – og europeere – er EU papirtigeren med hovedsete i Brussel, som bestemmer meningsløse ting som tillatt krumning av bananer og lengder på agurker. Det kan være lett å miste av syne at EU først og fremst er et fredsprosjekt, på historiens mest konfliktfylte kontinent.

Utallige nabofeider kulminerte med to verdenskriger, der ødeleggelsene var ekstreme.

Les også

«Kampanjen for å forlate EU gitt mange briter et håp om en bedre fremtid. De vil bli skuffet.»

Det har alltid forundret meg at venstresiden i norsk politikk, som synger «Internasjonalen» og har programfestet solidaritet på tvers av landegrenser, i så liten grad har sett den unike muligheten som EU er – og gir. Kanskje er det av og til lettere å være solidariske med dem som er langt borte fra oss?

Nettopp her i Tsjekkia blir det tydelig hvor viktig freden og friheten har vært for europeeres velferd og utvikling. Rett utenfor Praha ligger Lidice, Tsjekkias Telavåg. Denne landsbyen ble jevnet med jorden av nazistene, som hevn for attentatet på Heydrich. Alle menn over 16 år ble myrdet, og resten ble sendt til konsentrasjonsleire hvor de fleste omkom.

Verdenskrigen fikk sin ende, men for tsjekkerne ble det avløst av et nytt diktatur, som også har satt spor. I mange tsjekkiske småbyer ser man fremdeles tomme sokler, hvor det en gang sto pompøse monumenter av tanks med heroiske soldater foran.Inskripsjonene leste: «Med Sovjetunionen og sosialismen – sammen for freden». Paradoksalt nok.

Les også

Ikke se til Norge

Med Murens fall kom frihet og muligheter, og gjennom utviklingen og utvidelsen av EU ble disse styrket. Fri flyt av mennesker, varer og tjenester på tvers av grenser i Europa er noe vi tar for gitt i dag. Eksempler er muligheten man har til å studere i Praha, eller å jobbe i Nederland uten mye byråkrati. Ønsker vi oss tilbake til et Europa med grenser og stengsler?

De fleste store samfunnsutfordringer stopper ikke ved grenseovergangene. Klima, forskning, utdanning og bærekraftig vekst er grenseoverskridende utfordringer man ikke kan melde seg ut av. Sur nedbør bryr seg lite om gjerder. Det store paradokset i Storbritannia er at de unge vil bli i EU, mens det de gamle vil ut. Husk at de yngre skal bære fremtiden.

Les også

De unge vil bli, de gamle vil ut

BT skriver på lederplass at EU må endre seg, uansett utfallet av dagens folkeavstemning. Det har EU gjort hele veien. Kanskje for raskt for noen, og for langsomt for andre. Også dette er en side ved demokratiet. Men tiden er kanskje inne for å fremsnakke EU? Også her i Norge? Som taxisjåføren avsluttet samtalen: «Hvem vil egentlig være i noe som alle forteller er dårlig? På den annen side, hva er egentlig alternativet for Europa?»