Jenter som hater gym

De orker ikke delta i gym og føler seg kroppslig utrygge. Derfor trenger vi gymlærere som tar ansvar.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Stadig flere jenter på ungdomsskole og videregående dropper ut av gym. 10. juni i år kunne jeg lese i Aftenposten: «Jeg er en 15-årig atletisk jente, med tynn og muskuløs kropp, som har best kondis i klassen. Jeg kom alltid på første plass i 800-meteren på skolen. Allikevel synes jeg vurdering i gym er fullstendig håpløs». Hun la til: «Et av de største pressene norsk ungdom blir utsatt for i dag, er kroppspress. Jeg hater det. Alle er skapt forskjellige, noen har mer fett enn andre, mens andre har mindre».

Sist torsdag ble det i BT vist til undertøyskjeden Change som har fått blandede reaksjoner på deres undertøysreklame fordi, sitat: «Det egentlige budskapet her blir litt borte når kroppene som vises er flate mager, pene ansikter og glatt hud».

Flere studier i kroppsøvingsfaget viser at en del elever, særlig jenter, mistrives, både i ungdomsskole og videregående skole. Jenter i Helse— og sosialfag nevner overgangen fra barne- til ungdomsskole som problematisk, med innføring av karakterer og et sterkt idretts- og konkurransefokus, til forskjell fra barneskolen der lek, inkludering og mestring dominerte. De forteller om sårbare pubertetskropper i forandring og om frykten for å eksponere seg overfor lærer og elev.

"Sykt sliten" må på timeplanen:

Les også

Det gjelder å like seg selv også når det står på som verst

Dusjing har gradvis gått fra å være en naturlig del på barneskolen, til å bli noe man sluttet med på videregående. Wenche Bjørnebekk har skrevet boken Påkledd i dusjen. Om ungdom og kroppspress , som drøfter tematikken. Hun skriver om ungdommens usikre og negative kroppsbilder, bilder som er blitt formet av sosiale medias sterke fokus på idealkroppen. At en del lærere i faget fortsatt vektlegger et prestasjonsorientert klassemiljø og bruk av ulike fysiske tester, gjør ikke saken bedre.

Utseendet fungerer for mange i dag som en indikator på vellykkethet. Fitnessbransjen og trening på helsestudio er sterkt ekspanderende. Stadig flere trener, ikke for å prestere på idrettsarenaen, men for å få en "fit" kropp. Psykiater Finn Skårderud har gitt flere interessante bidrag til denne kroppskulturen. Han poengterer at dagens fitnesskultur dypest sett handler om «to fit», «å passe inn». Og mange føler at de ikke passer inn. En helseundersøkelse fra Akershus viste at det bare var 25 prosent jenter og 55 prosent gutter på videregående som likte kroppen sin.

Helseministen grep inn. Hør podkasten Debattert:

Les også

KK: - Vi har ikke klart å ivareta henne 

Vi lever i et kroppsfiksert samfunn. En årsak er at vi ikke lenger er underlagt ytre religiøse preferanser, men skaper oss selv. Vi skaper på nytt og på nytt den modulære eller plastiske kroppen. Den som ikke lenger er hellig. Den som nå kan "åpnes". I dag kan det meste av kroppen erstattes.

Medisinsk kan det være bra, men parallelt pågår det en storstilt kommersiell kroppsindustri der motivet er evig ungdom, og kroppsidealet er den harde, muskuløse og timeglassformede kroppen. Det massive kroppsfokuset er en del av vår tids sunnhets— og helsehysteri.

Vi trenger derfor gymlærere som ser på kropp og bevegelse slik elevene faktisk erfarer kroppen. Skal vi ta på alvor fagets formål og elevenes kroppsmangfold, må vi få en endring. En sentral del av det å bli rustet til å takle livets og samfunnets fremtidige oppgaver, handler om å etablere realistiske og positive kroppserfaringer og kroppsbilder. I kroppsøvingsfagets formål presiseres det at faget er allmenndannende, og at det skal inspirere til en fysisk aktiv livsstil og livslang bevegelsesglede.

Her skal elevene sanse, oppleve, lære og skape med kroppen, få utvikle en positive kroppsforståelse og bli rustet til å vurdere kroppsidealer.

Ny fraværsgrense:

Les også

«Skolen er ikke en fabrikk der noen skal elimineres»

Vi trenger pedagoger som klarer å kommunisere det kroppsmangfoldet som en klasse består av, lærere som legger til rette for et inkluderende klassemiljø der det er lov å prøve og feile. Og skolen trenger pedagoger som reflekterer sammen med elevene om tidens kroppsidealer.

Det finnes kroppsøvingslærerne som jobber med dette i skolen, men langt fra alle. Det kan skyldes fagets historiske tilknytning til idretten, dets manglende akademiske status, at halvparten av kroppsøvingslærerne mangler utdanning og krevende klassestørrelser med stramme rammebetingelser.

Det ligger i sakens natur; det er et krevende prosjekt å stå imot mediesamfunnets massive kroppsfokus. Det bør derfor være en tematikk hele skolen har et ansvar å jobbe med.