Hvordan kunne Brexit skje?
Her er seks grunner.
Denne artikkelen er over syv år gammelEuropa våknet opp i sjokk fredag morgen. Et knapt flertall av britene stemte for at Storbritannia skal forlate EU, eller Brexit som det gjerne kalles.
Dette er første gang et land forlater EU, og det kan få svært dramatiske konsekvenser for hele Europa.
Hvordan kunne dette skje?
Her er seks punkter som forklarer hvorfor.
1. Et opprør mot det etablerte
Vi har sett det i mange land i Europa. De økonomiske krisetidene, preget av eurokrisen og gjeldskrisen til Hellas, har gjort at mange har mistet troen på styresmaktene.
Jobber har forsvunnet, og velferdsgoder er satt under press. Folk føler seg sviktet, og trenger noen å skylde på. Dette har ført til fremveksten av flere populistiske eller ytterliggående partier, for eksempel UK Independence Party (UKIP) i Storbritannia. Men det har også gitt rot til Brexit. Mange briter har opplevd at å være med i EU har tatt fra dem styringen over sitt eget land. Når økonomien blir stram, har det nok føltes som et urettferdig prosjekt.
Hva det vil innebære for Storbritannia å forlate EU, er fortsatt svært usikkert. Det vil si at mange briter har tatt en sjanse når de har stemt for et Brexit. Men for mange føltes det kanskje som at de ikke hadde mer å tape.
Flere av områdene der det ble et stort flertall for Brexit var typiske arbeiderstrøk, der arbeidsledigheten lenge har vært høyere, og der investeringer har vært lave. Velgere i mange av områdene mistet tiltroen til det gamle Arbeiderpartiet i Storbritannia, slik britenes siste valg viste. I stedet har mange vendt seg mot UKIP i stedet. Både der og hos De konservative har de funnet støtte for å forlate EU. Eksperter mener flere nok har stemt for å bryte ut av EU i en protest, og i et forsøk på å bli hørt og sett.
Les også:
«EU har fått som fortjent»
2. Innvandringen
Av enkeltsaker, er nok motstanden mot innvandring det som har fått mest oppmerksomhet. Mye takket være det høyrepopulistiske partiet UKIP, som har brukt saken for alt den er verdt.
Det er arbeidsinnvandring som skaper de store diskusjonene i Storbritannia. Innad i EU står folk fritt til å flytte og arbeide. Og etter at EU ble utvidet med flere land fra Øst-Europa i 2004, har Storbritannia virkelig fått merke dette. Det har vært et attraktivt land å flytte til, blant annet fordi det ikke har vært så vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet.
Men de mange innvandrerne har også ført til press på lønninger, press på helsetjenester og skolesektoren. Etter de økonomiske krisene i flere land i Sør-Europa de siste årene, har også flere kommet derfra for å søke lykken i Storbritannia.
Den britiske statsministeren David Cameron har prøvd å få lov til å begrense innvandringen fra andre EU-land, men fått nei. Dette er brukt som et av de viktigste argumentene for å forlate unionen av UKIP.
3. David Cameronshøye spill
Hvorfor skulle egentlig Storbritannia stemme over EU-medlemskapet sitt? Som flere av punktene i denne saken viser, har det i mange år vært skepsis blant britene mot å være med i EU. Flere har tatt til orde for en folkeavstemning opp gjennom årene, men dette har aldri blitt tatt på alvor.
I 2013 gikk likevel statsminister David Cameron på talerstolen og sa at han ville holde en folkeavstemning dersom hans parti (De konservative) fortsatt satt med makten etter neste valg.
Selv har han alltid vært klar på at han ville at Storbritannia skulle fortsette å være med i EU. Men ikke alle i hans eget parti var enige i dette. Og Cameron ble nok utsatt for et stort press fra sitt eget parti. De fikk god drahjelp fra at andre, mindre og mer ytterliggående partier fikk stadig mer støtte, blant annet på bekostning av De konservative. Dette gjaldt særlig UKIP.
Cameron trodde nok i 2013 at han skulle vinne en folkeavstemning – og dermed legge EU-spørsmålet dødt også innad i sitt eget parti. Det angrer han nok veldig på i dag. Men han trodde nok heller ikke at han skulle måtte gjennomføre folkeavstemningen. For i 2013 tydet ingenting på at De konservative ville få rent flertall etter neste valg. Det fikk de. Ironisk nok kanskje delvis på grunn av at Cameron hadde lovet folket en folkeavstemning.
Les også:
Exit Cameron – statsministeren som falt for eget grep
4. Dårlig timing
Når det først skulle bli en folkeavstemning, er ekspertene enige om at den kunne knapt ha kommet på et verre tidspunkt for Cameron og de andre EU-tilhengerne. Det måtte i så fall vært i høst, midt under den verste perioden av flyktningkrisen. Og timing har mye å si for utfallet av en folkeavstemning.
Det handler igjen om misnøyen med det etablerte, etter de mange krisene. EU har ikke fremstått som en attraktiv union å være en del av.
5. Britene har alltid vært skeptiske
Helt siden Storbritannia ble med i EU i 1973, har de vært motvillige medlemmer. De ble med for å være en del av den økonomiske unionen, for å få ta del i et åpne markedet. Men den politiske unionen har de aldri vært komfortable med. Med årene har de politiske sidene av et EU-medlemskap blitt større, men det har stadig blitt dysset ned av britiske politikere. De har aldri forsvart det idealistiske prosjektet som EU også skal være – en union som holder Europa sammen.
Etter flere år med økonomisk uro i EU, fremsto nok den økonomiske unionen mindre og mindre attraktiv for britene. Dermed ble også misnøyen med EU-medlemskapet større.
Les også:
Solberg: – Brexit er et varsku for EUs ledere
6. Skrekkscenario virket mot sin mening
Den siste tiden er det drevet valgkamp, både på leave— og remain-siden før avstemningen. Leave-siden har kanskje fremstått sterkest, og mest samlet. Remain-siden har hatt vanskeligere for å få frem fordelen ved å være i unionen. Mange av argumentene deres har heller handlet om hvor ille det vil gå dersom Storbritannia forlater unionen. De har spilt på frykten for mer ustabil økonomi og dårligere sikkerhet. Noen eksperter tror det var alt annet enn lurt.
Briter liker ikke å bli skremt, sier førstelektor Jan Erik Mustad ved Universitetet i Agder. Retorikken ble kanskje for voldsom. Kanskje kan skrekkscenarioene ha vært dråpen som fikk flere til å stemme for å melde seg ut.
Kilder: Jan Erik Mustad, førstelektor ved Universitetet i Agder, Gary Love, førsteamanuensis i historie ved NTNU, Elisabeth Ivarsflaten, professor ved Universitetet i Bergen.
