De lange øyenvippene som blafrer rundt meg får meg til å tenke på kyr

PS: Til forskjell fra siste øyenmote blant kvinner, er kyrnes vipper ekte.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Av og til tenker jeg på kyr. Det begynte med at jeg la merke til alle de lange øyenvippene som blafrer rundt meg — noen nesten like lange som kyrnes. Til forskjell fra siste øyenmote blant kvinner, er kyrnes vipper ekte. Og kuøynene er langt vakrere enn menneskeøyne, de har liksom et eget dyp.

Kyrne er både flotte og ålreite, men tenker vi egentlig over det? At de hver dag yter av seg selv til nytte og glede for oss? At de har ulike egenskaper og personligheter? Noen forfattere har sett dette og delt med oss.

Marie Hamsun, langt mindre kjent enn sin mann, skrev om barna på Langerud og om alt kyrne deres kunne finne på. Lars Amund Vaage har skrevet sin, etter min mening, vakreste novelle om dem. Den heter bare «Kyr». «Dei har vel fortent ein song», som han skriver. «Dei har gitt meg alt».

Og sangen han synger er vemodig og trist og full av kjærlighet og respekt for kyrne han har kjent, og for alle kyr. Han minner oss på alt de gir oss.

Og vi vet det jo: Frokostmelk, yoghurt og rømme, og ikke minst kald fløteis i sommervarmen. Smaken av meierismør på skiven og i maten. Hvordan hadde livene våre vært uten kyrne? Og bøndene som steller for dem?

Nå vet kyrne så godt at det er lyse tider, og forhåpentlig får de nyte frihet i den utrolige vestlandssommeren vår.