Den angstfylte turen til tannlegen
Turen til tannlegen er en av de tyngste jeg vet om.
Denne artikkelen er over syv år gammelDet begynte på barneskolen. Den gang på 70-tallet kom skoletannlegen og hentet oss i klasserommet. Vi visste aldri hvem som var nestemann. Jeg visste bare at når de først var begynt på vår klasse, var det snart min tur.
Det er blitt enda verre etter at jeg ble voksen. Fra innkallingen kommer midt i mai går jeg rundt og kvier meg i 14 dager til jeg skal ta plass i torturstolen.
Når jeg endelig sitter der, går det som regel greit. Jeg har hatt lite hull opp gjennom årene, men tannlegen min er fæl til å fortelle allslags skrekkhistorier om hva som kan gå galt hvis jeg ikke pusser skikkelig, bruker tannpirker og skyller med fluor hver dag.
Les også:
Ti grunner til at det aldri blir kjedelig i Bergen
Men her for noen uker siden gikk det ikke greit lenger. — Du har hull i en visdomstann. Du kan velge selv om du vil bore eller trekke. Kom tilbake om seks dager, formante han.
De seks dagene er de verste jeg har opplevd i nyere tid. Venner og kjente kom med all verdens historier om hvor vondt det kom til å bli. Den siste natten sov jeg ikke. Da jeg endelig satt i stolen, var jeg askegrå av skrekk.
Les også:
Ring en venn
Men det gikk helt fint. Tannlegen min er minst like god til å trekke tenner som han er til å skremme folk. Jeg kjente det ikke da han satte bedøvelsen en gang.
Turen fra BT bort til tannlegekontoret derimot, er en av de mest angstfylte jeg har vært med på.
Les også:
