Tilfeldighetenes by

Bergen har et problem. Et problem som kan få store konsekvenser for byen. Et problem som vil forbli et problem om det ikke erkjennes.

Denne artikkelen er over ni år gammel

NÅR MAN STÅR på Minde om natten og lar blikket vandre fra øst mot nord — fra Natlandsfjellet via Ulriken til sentrum og videre mot vest til Løvstakksiden - er synet slående vakkert. Lyset fra hus og gatelykter strekker seg oppover, som menneskeskapte stjernebilder eller små landsbyer. Å stå i sentrum en maidag og se fjellsidene eksplodere i nyanser av grønt er en unik opplevelse. Men senker man blikket er Bergen ikke like over­bevisende.

Synet av fjell, natur og hav er en styrke for Bergen, men byen mangler i dag ­vesentlige bykvaliteter. Byen har et stort potensial, både i et utviklingsperspektiv, og med sin historiske arv og sin topografi. Men potensialet er langt fra forløst.

Det er aldri et godt tegn når en by ser bedre ut om natten enn på dagtid, eller er vakrest når den er dekket med et tykt lag snø. Bergen er dessverre best i mørket. Byens fremtid synes overlatt til tilfeldigheter. BEVEGER MAN seg rundt i Bergen med sine mange bydeler, fremstår byen bemerkelses­verdig usammenhengende. Ikke bare får de mange handlesentrene byen til å gå ut i spagat, de tømmer også sakte byrommene for mennesker.

Bergen sentrum er uten direkte fysisk kontakt med andre bydeler. Konkret oppleves byen som adskilte soner. En slik opplevelse forsterkes av at mange om­råder er ikke-steder. Hus rives og tomter blir stående tomme; en midlertidig løsning, en parkeringsplass, en brakke, et lagerbygg, blir over tid permanente løsninger. Det som en gang var en hage, har plutselig blitt lagringsplass for et bygge­foretak, og sakte fylles byen med steder uten kvaliteter for mennesker.

SLIK MISTER OGSÅ byen gradvis identitet og attraktivitet. Og en by uten mennesker har ingen sjel, ingen fremtid.

Av de mange eksemplene på tilfeldighetenes triste spill, er den nye svømmehallen ADO: pregløs og uten samhørighet med omgivelsene. Der ligger den som et sjøgrønt plaster på såret for trafikkormen som kutter sentrum fra Bergensdalen. ­Akkurat på samme måte som Universitetets Realfagbygg i sin tid uhyre ­effektivt avskar byens naturlige tilgang til ­Nygårdsparken og ødela for­bindelse ­mellom Møhlenpris og bysentrum.I øyeblikket reises en ny mur i byen. Denne gangen mot Puddefjorden på vestsiden av Nordnes med det såkalte «Nøstet panorama».

Når man mister forståelsen for ­(by)delenes betydning for helheten, går muligheter tapt. Hvorfor ligger Høyteknologisenteret på Bergen sentrums desidert beste beboelsestomt? Hvordan ble det mulig å redusere vakre Laksevåg til en blindtarm mellom Puddefjorden og Vestkanten? Og hvor ble Fisketorget av?

SKJEBNEN TIL SJØBODENE i Sandviken, den bebyggelsen som kunne skapt en historisk og arkitektonisk kontinuitet mellom Vågen og resten av Sandviken, er også nedslående. Et historisk minne av euro­peisk format er blitt offer for branner, spekulativt forfall, og gradvis plukket i stykker. I mellomtiden har ansvarlige myndigheter vært påfallende usynlige, og har ikke anvendt eksisterende lovverk og forskrifter for å gripe inn. Spørsmålet er om man er klar over hva som i mange år har funnet sted?Dersom vi hadde fjernet fjellene rundt Bergen og lagt bebyggelsen flatt, hadde Bergen dessverre fremstått som en ganske ordinær europeisk småby arkitektonisk og byplanmessig, med et meget lite og tynt befolket sentrum omkranset av forsteder med ensartede kjøpesentre og høy eneboligfaktor: En by uten særlig karakter eller helhet.

Bergen mangler betydningsfull arkitektur, og standarden og vedlikeholdet av middelalderbyen og trebyen er for sporadisk til at dette gir stor byidentitet.

FOR ALLE DEM SOM HAR interesser i Bergen, er det viktig at byen har høy attraktivitet. Byer over hele Europa konkurrerer om å være mest mulige attraktive, ikke bare for å lokke til seg turister, men for å tiltrekke seg de riktige hodene, den riktige kompetansen — og beholde den. For skal en by vokse seg sterk og sunn, trenger den mangfold og ikke minst impulser utenfra. I stadig flere byer ser vi at særegenheter og historisk arv i bymiljøet som skaper karakter, beskyttes. I et internasjonalt perspektiv gir det ingen konkurranse­fordel å ligne på hverandre.Attraktivitet kommer ikke av seg selv. Den må planlegges. Gode byrom må skapes, utvikles og tenkes. Og de må gi plass til ny og interessant arkitektur som tar utgangspunkt i stedets forutsetninger.

BERGEN FYLLES I STEDET sakte med arkitektur man kan se overalt i Europa. Men man blir ikke internasjonal gjennom import. Likegyldig arkitektur eller ­offentlige rom uten karakter eller omtanke, gjør at vi som mennesker slutter å se, legge merke til eller glede oss over det vi opplever i en by.

Hvem har vel ikke glemt Vaskerelven 13, glemt det som var der og blitt blinde for det som er der nå? (Prøv et Google-søk om du ikke kommer på det.) Uten sin historie mister en by sin fremtid. Og en by uten fremtid burde også være til bekymring for dem som allerede har økonomiske interesser i denne byen.

I ALTFOR MANGE ÅR HAR bergensere lent seg mot de storslåtte fjellene og «The Gateway to the Fjords», unnskyldt by­utviklingen med de vanskelige geografiske forholdene og forklart behovet for kjøpesentre med regnet.

Men naturen er ingen unnskyldning for at byen ikke henger sammen. Det er ikke naturens skyld at kommunen har sviktet sine vedlikeholdsplikter på skoler, kulturinstitusjoner og andre offentlige bygg. Det er ikke naturens skyld at investorer har fritt leide og kan kjøpe seg sterkt opp i sentrale og betydningsfulle strøk, som Vågsbunnen, og så gi faen. Det er ikke naturens skyld at fellesskapets interesser og byens fremtid er overlatt til et fåtall av tomte­eiere, private interesser og glade givere.

EN BY AV BERGENS dimensjoner kan ikke lenger vokse organisk eller overlates til tilfeldigheter, innspill og private interesser som er mer opptatt av delen enn helheten. Byen må tenkes som ett. Ikke bydel for bydel, men som en by med ambisjoner.

Vi vet at en kommuneplan er på trappene, men vil den ta opp i seg en større helhetstenkning enn de forutgående planene har gjort? Vi tviler. For første skritt på veien mot å skape en bedre by er å erkjenne at Bergen har et stort problem. Dette problemet kan ikke løses stykkevis og delt. En gjennomgripende helhetstenkning må til på et helt annet nivå enn det man har prestert hittil.

DET BURDE STILLES LANGT høyere krav til byutvikling og arkitektur i årene som kommer. Også til eiendomsutviklere og huseiere. Og arkitektene bør være dem som kjemper den saken og holder den faglige fanen høyt, ikke bare gjennom egne prestisjebygg.

Andre igjen burde interessere seg for hvordan våre fellesrom fremstår, hvilken kunst som plasseres der og hvordan brukervennligheten er til stede. Men i dag er det er en øredøvende stillhet fra byens kulturbærere. Ledere i museer, kulturinstitusjoner, på universitet og høyskoler er fraværende. Mange av dem som kunne ment noe med faglig tyngde, velger å være stille. Men de som tier, samtykker.

BYEN ER USAMMENHENGENDE og fragmentert fordi makten er fragmentert. Fordi ingen evner å samle og tenke helhet. Bergen er blitt en by uten retning og uten mål. Først og fremst fordi makten i byen ikke er politisk, men økonomisk. Dernest fordi svært få lenger synes å drømme i byen mellom de syv fjell.

Diskusjonen om hvorvidt Bybanen skal gå over Bryggen eller ikke, vitner om en by som gjør sine delmål til hoved­mål. Ene og alene fordi man ikke har en overordnet plan, ser man seg blind på delene og glemmer betydningen av helheten. Hvor ofte ser eller hører vi politikere gi uttrykk for mer overordnede perspektiver på hvorledes Bergen skal se ut? Vi har behov for en overordnet plan som er ambisiøs på hele byens vegne, som tegner et realistisk bilde av muligheter og tilgjengelige ressurser, og som er tydelig på tiltak og virkemidler.

HØYRESTYRTE BERGEN, med partiets genetisk nedarvede forretningsforståelse, burde for lengst forstått at man trengte en forretningsplan. Hva gjør vi og hva gjør vi ikke? Når, hvor, hvordan og hvorfor? For å skape bæredyktighet og attraktive konkurransefordeler for byen, trengs det ambisjoner, og ambisjoner gjør vondt. Men å realisere ambisjoner for en by vil ta mange år. Derfor har vi behov for lokalpolitikere som tør å tenke lenger enn til neste valg. Som brenner for det Bergen kan bli og det byen har vært.

I dag tenkes det i Bergen som i en landsby, men byen er utstyrt gjennom parlamentarismen med et byråkrati og politisk styresett som en millionby. Mentaliteten og verktøyet synes ikke å stemme overens med oppgaven. Byens fysiske rammer er et problem, så også den politiske maktesløsheten og den reelle økonomiske makten. Men det er også når man erkjenner at man står ovenfor et reelt problem, at de beste løsninger oppstår.

Så spørs det om det er Martin Smith-Sivertsen eller Harald Schjelderup som peker ut en ny retning for Bergen. For det trengs.