Tragikomiske Tyrkia

Galgenhumor er avgjørende for å beholde forstanden i et land som blir stadig mer vanvittig, sier den tyrkiske forfatteren og tidligere journalisten Ece Temelkuran.

Denne artikkelen er over syv år gammel

– Jeg er redd hele tiden, forteller Ece Temelkuran over Skype fra Istanbul.

Hun er redd for ikke lenger å føle at hun har et hjemland. Redselen som handler om egen sikkerhet vil – eller tør – hun ikke uttale seg om.

Knapt noe land i verden har flere fengslede journalister enn Tyrkia. Etter kuppforsøket 15. juli i år er TV-kanaler, radiostasjoner og aviser blitt stengt, hundrevis av journalister er blitt arrestert eller har mistet jobben. Dessuten er titusener av akademikere, dommere, soldater, helsearbeidere og politifolk blitt oppsagt eller fengslet. De beskyldes for å støtte kuppmakerne, som myndighetene hevder er president Recep Tayyip Erdogans tidligere allierte, islamistiske Fethullah Gülen.Temelkuran, som i 2012 ble sparket fra jobben som kommentator i Milliyet, en av Tyrkias største aviser, har vært kritisk både til Erdogan og Gülen.

Nylig kom boken «Turkey. The Insane and the Melancholy». Den har en muntlig stil, som om hun forteller en (vestlig) venn om hjemlandet, om kurdernes situasjon, om kvinners situasjon, om de mange kuppene, den konservative vendingen, om de til tider absurde fornektelsene fra regjeringshold. Temelkuran går ikke av veien for å ta i bruk ord som fascisme – hun forteller uten filter og med besk humor.

Raseri som motivasjon

– Du mistet jobben etter at du hadde skrevet en kritisk kommentar om regjeringens unnfallenhet etter en massakre i det kurdiske området sørøst i Tyrkia. Hvordan har livet ditt vært siden?

– Hovedmotivasjonen for journalistikken er sinne og urettferdighet. Det er veldig fint å ikke bli rasende hver tredje dag! Jeg tror også at raseriets stemme ikke makter å fortelle hele historien. Som journalist skriver du om offeret, og offeret blir hellig, noen du skjemmes over å ville kritisere. Men i skjønnlitteraturen kan du skrive om hvor like offer og undertrykker faktisk er.

– Det pågår en debatt i Norge for tiden om grensene mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Du skriver begge deler. Finnes det en klar grense?

– Jeg ser på meg selv i tradisjonen etter Ernest Hemingway, Gabriel García Márquez og Svetlana Aleksijevitsj. Vi leter etter måter å fortelle hele historien, om det er gjennom journalistikken eller skjønnlitteraturen. De mest bisarre detaljene i romanene mine er de virkelige hendelsene jeg har funnet i arkiv eller andre steder. Og min nyeste bok: «Turkey: The Insane and the Melancholy» – jeg vet ikke hvor mye av den som er sakprosa. Jo, jeg beskriver virkeligheten i den boken, men det er mitt Tyrkia jeg skriver om – noe som også gjør den til skjønnlitteratur.

– Slik alle historier eies av den som skriver dem.

– Vi er inne i en post-sann verden, i en post-sann politikk. Når du bedriver journalistikk, er det ikke gitt at du skal skrive om realitetene eller om sannheten. Selv familier som går gjennom den samme hendelsen, forteller ulike historier. Det personlige er fiksjon.

Bedragersk bieffekt

– Et sted du har skrevet mye, er på Twitter, der du har 2,2 millioner følgere. Selv din far i midten av 70-årene er på Twitter. Er Twitter så stort på grunn av undertrykkelsen av tradisjonelle medier?

– Twitter er stort på grunn av mediesituasjonen, men også på grunn av alt sinnet som bygger seg opp. Twitter er vår eneste møteplass, vår eneste agora. Men Twitter erstatter ikke andre medier. Twitter er en egen måte å snakke på, en egen måte å tenke på.

– Hva mener du med det?

– Jeg tror det er et hormon i oss mennesker som gjør oss flaue når vi står ansikt til ansikt med noen. Men Twitter gir deg muligheten til å snakke bak ryggen til folk og samtidig være stolt av det. Den bedragerske bieffekten av sosiale media er en tilbøyelighet til å tro at du har utrettet noe. Det er veldig få som tar reell risiko.

– Så du tror ikke på kraften til sosiale medier?

– Nei, virkelig ikke. Kampanjer i sosiale medier påvirker ikke politikk eller avgjørelser. Vel, det er de som blir forhørt og tiltalt også på grunn av tweets, så jeg vil ikke se ned på det.

Hierarkiets patologi

– Er du redd?

– Alltid. Alle er redde. Jeg er redd for å føle meg hjemløs. Jeg var journalist i 20 år og snakket med hjemløse fra hele verden, med flyktninger, asylsøkere, migranter. Jeg vet hvordan det føles. Noen ganger er det verre enn døden å føle seg hjemløs. Jeg er veldig redd for at folk i Tyrkia vil komme i den situasjonen.

– Du skriver i boken din at drap på kvinner steg med 1400 prosent fra 2002, det året Erdogans parti AKP kom til makten, til 2009. Hvordan kan det skje?

– Når en ny ideologisk retning lanseres, er det første som skjer at kvinner blir på- eller avkledd for å bli utstillingsdukker for det aktuelle politiske og sosiale prosjektet. Det har skjedd et enormt drastisk skifte i den sosiale konstruksjonen av Tyrkia de siste ti årene, og dette har skapt en spenning. Det er åpenbart at AKP ønsker konservative, lydige kvinner. Passer du ikke inn, kan du ikke være del av utstillingen, og du blir først gjort usynlig, deretter lagt for hat. Menn slår kvinner, kvinner slår barn, og barn slår dyr. Det er hierarkiets patologi. Ikke bare for Tyrkia, men for hele planeten.

Ingen vanlig tyrker

– Hvordan påvirket kuppforsøket i sommer den vanlige tyrker?

– Det finnes ikke noen vanlig tyrker lenger. Polariseringen i samfunnet er så sterk at ingen har den luksusen det er å være vanlig lenger.

– Hva er det president Erdogan vil?

– Jeg vet ikke. Hva om jeg ikke svarer på det spørsmålet?

– Du skriver at Tyrkia er et tragikomisk land. Hvorfor?

– Enhver kan skrive om desperasjonen vår. Men de som nedtegner menneskehetens historie, kan ikke tillate seg å bare beskrive det tragiske. Humor er kilden til å overleve. Vi har en veldig mørk, sardonisk, bitter humor. Folk spør hverandre om vi er blitt fullstendig gale som vitser om veldig alvorlige hendelser. Det første en venn av meg tenkte i dag, var at hvis hun ble sendt i fengsel, ville hun bli sendt dit sammen med meg. Da ville det være til å holde ut. Vi kunne hatt det moro! Hvilket annet adjektiv enn komisk kan du bruke for å beskrive slike tanker?