Feiring med latter, suppe og tårer

Etter et år på kinoprogrammet, fant Bergen kino ut at det var passende å ha siste visning av "Folk ved fjorden". - I første omgang hadde vi avtalt at den skulle gå i fjorten dager, sier regissør Øyvind Sandberg.

Denne artikkelen er over 11 år gammel

Da "Folk ved fjorden" ble vist for siste gang søndag ettermiddag, var det visning nummer 980. Filmen om Magnhild Dyrdal, moren Maria og Ole Hjelmås er den lengstlevende filmen på Bergen kino. Den er nå sett av nesten 23.000 i Bergen, fredag var det totale besøkstallet for filmen 28.448.

— Jeg kjente meg veldig igjen i "Folk ved fjorden" da jeg så den på TV. Jeg er selv oppvokst med gårdsdrift på Osterøy, og det var kjekt å se hvordan de gjorde ting, sier Einar Vassdal.

Han er langt fra den eneste som har møtt opp for å få med seg den siste visningen av "Folk ved fjorden" på Bergen kino. Visningen er utsolgt, og Vassdal har ikke fått billett. Men han har i hvert fall fått smake på Magnhild Dyrdals hjemmelagde suppe som blir servert for anledningen.

I rampelyset

— Jeg er 87 og et halvt år. Når du kommer på min alder, begynner du å telle med de halve årene igjen. Så det er ikke så ofte jeg går på kino. Men da jeg leste at filmen skulle vises for siste gang, visste jeg at jeg måtte få det med meg. Jeg får håpe jeg får en uavhentet billett, sier han.

For ganske nøyaktig et år siden var Magnhild Dyrdal ukjent for de fleste, selv om hun hadde hatt besøk av både Vestlandsrevyen, Linda Eide og Dag Lindebjerg. Nå har nesten 29.000 norske kinogjengere fått med seg historien om henne, moren Maria og Ole Hjelmås. Filmen ble sett av flere hundre tusen da NRK viste den.

Magnhild er blitt kjendis der hun står og serverer suppe, og folk spør om de kan få ta bilde sammen med henne.

— Det har vært litt oppstyr, men det er nå greit, det. Litt kjekt også, sier hun,

Hun hadde ikke trodd at filmen skulle bli så populær.

— Nei, det hadde jeg ikke. Øyvind har gjort en veldig god jobb, men i dag konsentrerer jeg meg om suppen.

Enkel oppskrift

— Hva tenkte du da du så den første gang?

— Da Øyvind var hos oss og filmet, tenkte jeg at dette bare var hverdagslige hendelser, og at det ikke var noe spesielt. Men da jeg så hvordan det var klippet sammen, skjønte jeg at det var en historie verd å fortelle. Om folk som tar vare på gamle tradisjoner, for eksempel matkultur. Men nå må du ta deg litt suppe!

Suppen til Magnhild er laget på en enkel oppskrift. Den består av blant annet sauekjøtt, poteter og grønnsaker, og skal koke i fire timer. "Folk ved fjorden" har også en enkel oppskrift.

— Du vet, når du går på kurs for å lære å skrive manus, får du beskjed om å lete etter store konflikter, drama og utfordringer. Man kan også finne dette i de dagligdagse tingene, sier Øyvind Sandberg, filmens regissør.

For eksempel når Ole Hjelmås snakker om kaffetrakteren som har funket bra helt siden han fikk den i 1975, bortsett fra da han måtte skifte bryteren i 1993. Eller når Magnhild og Linda Dyrdal plukker ripsbær og legger sammen klær. "Folk ved fjorden" er ikke en film som skriker etter oppmerksomhet.

— Da jeg var i begynnelsen av prosessen, var jeg på Island for å sikre finansieringen. Det var et fora hvor ulike filmskapere fikk syv minutter til å presentere filmen sin foran 20 av dem som finansierer dokumentarfilm i Norden. Den første som sa noe etter at jeg var ferdig, var representanten for YLE, Finlands svar på NRK. På lakonisk, finsk vis sa han: "No problems. No drama. No conflict. I like it.", sier Sandberg.

Jungeltelegrafens makt

I første omgang hadde Sandberg og Bergen kino blitt enige om at "Folk ved fjorden" skulle gå i to uker. Nå har den gått i 52. Kinodirektør Elisabeth Halvorsen sier filmen er et eksempel på hvor mektig jungeltelegrafen kan være.

— Den fikk en veldig god start på BIFF i fjor, med gode kritikker og pris for beste dokumentarfilm. Men dette er ikke en film med store markedsføringsbudsjetter, og etter hvert har jungeltelegrafen tatt over. Jeg hadde aldri trodd at filmen kom til å gå i et helt år, sier Halvorsen.

— Kunne dere vist filmen videre?

— Ja, det kunne vi kanskje. Men vi syntes det passet bra å ha siste visning samtidig som årets BIFF blir arrangert, da er sirkelen sluttet, sier hun.

Lillian Halvorsen og datteren Laila Bugge Dahle hørte om filmen via jungeltelegrafen.

— Jeg tror ikke jeg har vært på kino siden jeg forlovet meg, i 1953 eller 1954, sier Halvorsen.

— Hva så du da?

— Min mann var så glad i Chaplin-filmer, men jeg husker vi så en amerikansk film som het "Piknikk", sier hun.

Tårer og applaus

Datteren Laila sier hun skulle ha med seg moren på denne filmen.

— Jeg så den på TV og syntes den var helt fantastisk. Da tenkte jeg at dette var en film jeg ville ha med mamma på, sier hun.

Det er så vidt plass til regissør Sandberg på siste visning. Når filmen er ferdig, sitter folk med tårer i øynene, og det bryter ut applaus.

Vi treffer igjen Einar Vassdal, han fikk til slutt tak i en billett.

— Dette var flott. Jeg er glad jeg fikk være med på dette.