Følger dyrene fra fødsel til pølse

Magnhild Dyrdal lever av å ta vare på utdøende tradisjoner. Hun lager kjøttmat på samme måten som familien har gjort i generasjoner. Filmskaper Øyvind Sandberg har fulgt henne i ett år.

Denne artikkelen er over 12 år gammel

"Folk ved fjorden" handler ikke bare om Magnhild og hennes relativt berømte geitepølse. Hennes nå avdøde mor, Maria, på over 90 år, er også høyst til stede i filmen. Den siste sentrale personen i dokumentaren er melkebonden Ole Hjelmås, som driver gården på Hjelmås på tradisjonelt vis.

— Jeg har kjent ham i 50 år, sett ham gå og hente kyrne hvert eneste år. Da jeg skjønte at det gikk mot slutten, måtte jeg dokumentere det før det var for sent, forteller Øyvind Sandberg.

Filmskaperen vokste selv opp i Bergen, som en del av den filminteresserte Sandberg-familien. Du vet, de som etter hvert bodde tre generasjoner i to hus tett i tett på norske barne-TV-skjermer på 80-tallet. Han var onkelen, som flyttet ut på landstedet på Hjelmås da han ble voksen. Her bor Sandberg fortsatt, mens han regisserer filmer som "Kabal i hjerter" og "Å seile sin egen sjø". Han har laget flere filmer om utdøende tradisjoner, i siste liten.

- Sønnavind fra nord

Det er ikke mye som minner om noe utdøende her, på det lune kjøkkenet til Magnhild. Broren hennes har overtatt gårdsdriften nå, fordi hun har hendene fulle med å produsere mat som pølse, fenalår og pinnekjøtt.

— Jeg spiser ikke mye pølse selv. Bare når jeg har rømmegrøt eller gjester – og selvsagt når jeg kontrollerer varene. Men god mat er ikke god hvis du spiser den hver dag, poengterer Magnhild.

I oppveksten ble barna alltid glade når det kom folk til gårds, forteller hun. Da slapp de klaps på fingrene når de nærmet seg pølsefatet.

På bordet foran vinduet ligger regnemaskinen. På benken står en gammel vekt som hun arvet fra en nedlagt kolonial. Magnhild har skurt utslagsvasken blank med Zalo. Ute blåser det friskt, selv om Magnhild benekter det.

— Dette er ikke vind. Det går an å stå oppreist, sier hun og forklarer hvordan dette kan være "sønnavind fra nord" på grunn av fjellene rundt oss som slenger vinden hit og dit.

Iblant oppstår en virvelvind, forteller hun, en slags syklon, som har ødelagt flere tak på gården. Men nå blåser det altså ikke. Vi ser det på fjorden der nede, Austfjorden heter den, at denne kalde vinden bare er en liten bris. Når det begynner å fyke på toppene, sier Magnhild, da er det vind. Det holder ikke bare med en og annen hvit bølgetopp.

Horn i pannen

— Vi' de koma ned att, de no? Ska de' ha nå godt?

Magnhild lokker på villsauene sine, hun står der i rutete flanellsskjorte og tørkle på hodet og roper med lys stemme.

— Bææææææ! Bæææhæææhææææææ!

Den brekende flokken kommer stormende i høy fart, alle følger etter den som begynte å løpe ned den bratte bakken mot oss. Mange av dem har horn i pannen, og de har så absolutt lyst på pellets av mel fra posen til matmor. En blir så ivrig at han slenger forbeina mot henne.

— Du må ikke gjøre det der! Jeg har rene klær på meg i dag! Det er mandag! Magnhild ler og sier at vi må ha rolige bevegelser.

Hun viser oss røykehuset, der røyken har farget alt innvendig svart av bek. Bål på golvet og pølser på trestokker.

— Det går på en følelse, egentlig, å vite når de er ferdige, forklarer hun.

Hver dag sjekker hun tørkerommet, flytter på noe pinnekjøtt, legger noen pølser til å hvile under et håndkle. Hver dag er en del av en langsom prosess.

Fikk tidlig egen kniv

— Da jeg var syv år fikk jeg min egen, lille tollekniv. Jeg syntes den var stor den gangen. Vi satt rundt bordet hele familien, og skar kjøttet av beina. Min del var bakføttene og lårene, så det ble jeg god til etter hvert, sier Magnhild.

Som sier at alle her omkring kan lage pølse.

— Så det er i grunnen ikke noe spesielt med det jeg gjør, mener hun.

Magnhild viser oss rundt. Der er gammeltraktoren, siloen, tørrhøylageret og den hardføre planten som heter geranium.

— Her står snøfreseren til vinteren, jeg er ikke så gammeldags. Men snøfreseren ville han ikke ha med på filmen, sier hun og nikker mot filmskaperen.

— Det var jo ikke den jeg ville dokumentere, repliserer Sandberg.

Lørdag tar Magnhild sin fetter med på premiere. Det er lenge siden sist hun var på kino.

— Jeg har jo ikke tid til å løpe på kino. Sist var vel "Sound of Music". Nei, jeg så "Ben Hur" på Dale i tenårene, sier Magnhild og smiler mer.