Nasjonalromantikk i full flor

I går må Lofthus ha vært Norges nasjonalromantiske sentrum. Her gikk dagen, bunadene, været, fargene og Hardanger Musikkfest opp i en høyere enhet, kronet av Herborg Kråkeviks sang ved Sørfjorden.

Denne artikkelen er over 22 år gammel

Da jondalsrypen med sin «Songbok» tidlig på kvelden sang fedrelandet inn i hver sjel, strøkent oppvartet av TrondheimSolistene, kunne ingen være i tvil om hvilken dag det var.

Ved bredden av den damstille Sørfjorden, mot en bakgrunn av snøkledde fjell, overrislet av en norsk sol og omgitt av frukttrær i blomstring, glitrende grønt, svakt vaiende flagg, bunadsprakt med sølv, bringekluter og koneskaut, hersket det nasjonal salighet allerede før kvinnen med sangboken inntok podiet.

Klisjeenes hjemland

Men så er det nettopp nasjonalhuldren som tar oss «ned», som et lite stykke ut i konserten distanserer seg fra «Hardanger om våren — klisjeenes hjemland» og bak ordblomstene søker ansiktene, folkene, hjertene. I en sterkt personlig tekst tar hun noe av brodden av det mest nasjonale - før hun med inderlighet og oppriktighet gir oss «Å, eg veit meg eit land» og andre klenodier fra vår hjemlige sangskatt.

Herborg, vill og vakker som landsdelen selv, synger, prater, leser dikt hun selv holder av. Og publikum, som har stolet seg i hundretalls på plenen nedenfor Hotell Ullensvang, sitter som tente lys.

Hun påpeker det mange har merket, at det mangler ikke på tungsinn i den norske sangboken. Noe av det gir hun oss, men også lysere toner, håp og optimisme. Men hun lar oss heller ikke slippe uten en liten formaning mot en del av de uttrykk overdreven nasjonalisme for tiden gir seg ute i Europa.

Klimaks

Bak henne sitter TrondheimSolistene, som er blitt Herborgs faste følgesvenner. Det låter flott, selv om noen arrangement er så overlessede at fine, intime sanger vanskelig får komme til sin rett.

Men nasjons- og musikkfesten begynte ikke der og da; det som skjedde i Hotel Ullensvangs hage var bare klimaks. Sent torsdag kveld ble den syvende Hardanger Musikkfest innledet med en konsert, som hadde tydelig norsk aksent, og hvor kun Zagreb Piano Trio brakte inn et utenlandsk tonespråk.

Allerede før folketoget 17. mai hadde de mest opplagte nytt frokost på Skredhaugen, der tre lokale spelemenn - Knut Hamre, Åse Teigland og Frank Rolland - sørget for at innholdet i de medbrakte matkorgene fikk harmonisk følge.

Etter toget var det matiné i Ullensvang kyrkje, annonsert som «ein høgtideleg konsert med ord og tonar frå folkesjela». Jon Eikemo forkynte at de skulle prøve å være nasjonale uten å bli nasjonalistiske - hvorpå han dristig gikk i gang med å påkalle «du gufs av det norske, du ånd ifrå fjell» i Olav Aukrusts urnorske utforming.

Få globale tanker?

Siden fulgte han opp med noe av det norskeste norske. Og det som kunne tjent som et slags korrektiv, Kinck-klassikeren «Den nye kapellanen», omskapte han til lavkomisk, ufarlig folkekomedie.

Ole Edvard Antonsen lokket stort sett høynorske toner ut av sin trompet, støttet av Harald Herresthal på orgel. Kvederen Kirsten Bråten Berg og Hallvard E. Bjørgum på hardingfele gjorde stunden helnorsk.

Trass i Herborgs formaninger; i går var det neppe mange i Lofthus som ble lokket til å tenke globale tanker.