Ingen grunn til å sova burt sumarnatta, nei

Ingen tvil om hvem som er sjefen.

Denne artikkelen er over 14 år gammel

Det er vanskelig å si hvem som kan være mest fornøyde. Dem som overvar en fantastisk konsert på Koengen i går, eller alle dem som har billett til kveldens konsert. Lydnivået kunne kanskje ikke måle seg med Metallica i fjor, men til gjengjeld har «The Boss» en karismatisk utstråling som rekker forbi Bontelabo og langt ut på Byfjorden.

Ti minutter før annonsert tid kommer Nils Lofgren ruslende inn på scenen med trekkspillet på magen. «Vi skal ikkje sova burt sumarnatta». Og resten av bandet kommer daffende etter. Showet er i gang.

«One, two, three, four» . Deretter er det rett inn i «Badlands». Litt ullen lyd, kanskje men det affiserer ikke publikum. Her mangler det ikke energi. Springsteen hever sin slitne Fender Telecaster i luften. Oh, Oh synger noen tusen sjeler i kor. Det svinger allerede og konserten er knapt nok kommet i gang

«No Surrender» følger. Bruce og Little Steven henger over hverandre og gauler i kor. «Come On, Steve» roper Springsteen og kompisen lar seg ikke be to ganger.

Se også: Bildefortelling fra konserten

Det fortsetter med «My Lucky Day» og «Out In The Streets». Springsteen går ned mot publikum i klassisk Born To Run-positur med gitaren hengende på ryggen. Får en blomsterkvast av en liten jente i publikum. Alt behørig fanget inn på storskjermene på sidene. Det er ikke regissert eller forhåndsplanlagt, men kunne gjerne vært det. Så godt passer det inn i rollen som den folkelige rockeren.

Tid for litt nytt stoff. ”Outlaw Pete” fra det siste albumet med Monument Valley på storskjermen i bakgrunnen. Bruce tar på seg cowboyhatt.

«She’s The One» låter som en kule. Clarence Clemons har fylt 67, og virker litt støl til bens. Men saksofonen låter like bra som i gode, gamle dager. Springsteen slenger gitaren til en roadie, og viser at han også kan spille munnspill.

bt.no fulgte Springsteen sammen med leserne. Gjenopplev festen her!

«Åssen går det» , som han lærte seg til Valle Hovin-konserten I fjor. «Hvorfor regner det ikke i Bergen?» Godt gebrokkent, men morsomt publikumsfrieri.

«Working On A Dream» blir det rene vekkelsesmøtet inkludert en lengre tale om alt fra håp til sexual healing. Om det er Barack Obama som har lært av Springsteen eller omvendt vites ikke, men det er den samme karismatiske utstrålingen.

På Youngtown får Nils Lofgren utfolde seg på en lengre gitarsolo mens han danser omkring på scenen

Springsteen tasser ned til publikum igjen. Samler inn ønskelister i form av plakater som folk har tatt med seg. Bandet komper rolig og alle vet at her har vi sannsynligvis en overraskelse. Det blir ”Hungry Heart” i kveld. Publikum synger alene første verset (i hvert fall kan alle refrenget.)

Ingen tvil om at alle også kan refrenget på «Because The Night».

Solen har forsvunnet, men hva passer vel bedre enn «Waiting On A Sunny Day». Springsteen går ned til publikum i front. Lar en liten jente få synge solo på refrengene. Det er vanskelig å si hvem som koser seg mest – den lille jenten eller sjefen sjøl. Jubeløyeblikk.

«Promised Land» etterfølges av «The River». Solen har kommet frem igjen. Å kose ræven av seg er vel det mest dekkende bergensuttrykket for hvordan de 23 000 etter hvert begynner å føle seg. Det startet riktig bra, og deretter har det bare gått oppover. Bruce avslutter med en lang, klagende munnspillsolo og en liten jente får overrakt munnspillet.

Det er tid for «Radio Nowhere» og «The Rising». Nå har mannen spilt i to timer og energien bare øker og øker. Lyden er også upåklagelig, og E-Street Band er uten et eneste svakt ledd. Klokken har passert elleve og det er tid for ”Born To Run”. Clemons slår til med klassisk saksofonsolo. «Tramps like us. Baby we were born to run» . Men selv om bandet forlater scenen og et par ynkelige regndråper forsøker seg, vet alle at det kan ikke være over ennå.

Og Springsteen er tilbake. ”This is my first time in Bergen, but I’ll be back.” Jo, 23 000 mennesker håper og ber ydmykt. «Hard Times» med enkel komp av Bruce på kassegitar før resten av bandet kaster seg inn. Gospel til å bli frelst av. Flere ekstranumre følger. «Bobby Jean», «No Surrender», «Land Of Hope And Dreams» og «People get ready». Klokken er halv tolv, men Bruce har enda mer på lager.

Kvelden avsluttes med «Dancing In The Dark», 23 000 elleville syngende publikummere — inkludert kveldens heldigste jente som blir invitert opp på scenen til en dans. For så å bli båret på sjefens sterke armer tilbake til folkemengden.

We want more , roper Koengen. Kom an, folkens! Mannen fyller seksti om et par måneder og har holdt det gående i tre stive klokketimer. Uten pause. Konserten i Drammenshallen i 1981 var kanskje et bitte lite hakk hvassere, så vidt jeg husker. Men dette holder i lange baner. Det eneste lille problemet. Hvordan i all verden skal han klare å toppe dette i kveld?

EINAR ENGELSTAD

Er du enig med vår anmelder? Si din mening her: