Innvendige rystelser

EU har hastverk. En rekke valg i flere land kan svekke grunnlaget for unionen.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Leder

Dette er en leder. Lederartikkelen uttrykker Bergens Tidendes publisistiske idé: En partipolitisk uavhengig, frittstående, liberal og borgerlig (ikke-sosialistisk) avis.

At et forhenværende imperium forlater EU, er en politisk rystelse som er så stor, at konsekvensene foreløpig er umulig å spå noe om. Men brexit styrker populisme og ytterkant-bevegelser over hele Europa, og påvirker valg og parlamentariske prosesser i flere land.

Folkeavstemningen i Storbritanniablir tolket som en diagnose over EUs helse, og pasienten ser ikke ut til å ha det særlig bra. Valgene i Spania og Italia bør gjøre Brussel bekymret.

I Spania er den parlamentariske situasjonen fremdeles uavklart, etter nyvalget søndag. Landet har knapt kommet seg etter jordskjelvet for et halvt år siden, da de ferske partiene Podemos og Ciudadanos gjorde slutt på 40 år med topartidominans.

Verken de konservative i Partido Popular eller sosialdemokratene i PSOE maktet å stable en flertallsregjering på bena, og Spania har vært styrt av et forretningsministerium siden den gang.

Etter siste valgrunde er venstreorienterte Unidos Podemos, en sammenslutning av protestpartiet Podemos og en rekke EU-skeptiske partier, Spanias tredje største partiblokk. Hvem som skal styre landet videre, er i det blå. Men dersom Podemos får regjeringsmakt, vil det få konsekvenser for Spanias EU-politikk.

• Statsminister Erna Solberg: Brexit er et varsku for EUs ledere.
  I Italia har populistiske Movimento 5 Stelle (M5S — Femstjernersbevegelsen) gjort det bra i lokalvalg de siste ukene. At partiet overtok ordførerpostene i det politiske maktsenteret Roma og det økonomiske tyngdepunktet Torino, tyder på at bevegelsen styrker sin legitimitet hos velgerne.

Femstjernersbevegelsen er uttalt EU-skeptisk, og ønsker folkeavstemning om Italias tilknytning til euroen. De siste meningsmålingene viser at bevegelsen er Italias største opposisjonsparti, med like stor oppslutning som regjeringspartiet Partito Democratico.

I oktober skal italienerne gå til folkeavstemning om endringer i grunnloven. Resultatet vil også være en pekepinn på hvor stor støtte regjeringen har for sin Europa-politikk.

Verken i Spania eller Italia er de politiske kreftene som vil ut av EU, sterke nok til å kopiere britene.

Men de voksende bevegelsene har som øverste mål å gjøre EU mer demokratisk og åpent, med større velferdsreformer og bedre sosiale rettigheter. Brexit har gitt dem noen gode argumenter.

• Europas ytre høyre jubler for brexit: En seier for populismen.
  Mer urovekkende for EU er tanken på hva som kommer. Både Tsjekkia og Litauen har parlamentsvalg i oktober, og Bulgaria har presidentvalg. I alle tre land står EU-kritiske partier i kø for å kapre velgere.

Enda viktigere blir første halvår 2017. Nederland har parlamentsvalg i mars, der nasjonalisten Geert Wilders lover folkeavstemning om EU dersom han vinner flertall. Uttalt EU-skeptiske Ungarn har presidentvalg i april.

Og i mai og juni har Frankrike valg på både nasjonalforsamling og president, der Nasjonal Fronts presidentkandidat Marine le Pen er en reell utfordrer. Vinner hun, er det et jordskjelv som vil kjennes godt i EU-hovedkvarteret.

Det er ikke rart at EU så snart som mulig vil ha Storbritannias avskjedssøknad, og komme seg videre. Skal unionen dempe gemyttene og roe ned finansmarkedene, er det tvingende nødvendig å utvikle beroligende medisin.

Den bør inneholder store doser ydmykhet og ønsker om forbedring. EU må lytte til ropene om reformer.