Med livet i en tynn tråd
Denne artikkelen er over seks år gammelEn periode for flere år siden var vi ganske hyppig i klatrehallen, inntil min såkalte bedre halvdel til stadighet brakk et håndledd eller en metatars. Begge deler var upraktisk i forhold til klatring. Nå skulle vi endelig gjenoppta aktiviteten, og også få sertifiseringen i orden.
Det er viktig at begge kan sikre hverandre, hvis ikke kan det bli veldig kjedelig for den ene som bare blir stående på bakken. Vi startet med en vanlig taubrems, men ettersom jeg veier en del mer enn fruen, tenkte jeg at det var fint om hun fikk en “idiotsikker” variant.
Om det var brukerfeil eller tilsiktet, er jeg fremdeles ikke helt sikker på. På vei ned fra toppen, begynte det nemlig plutselig å gå veldig, veldig fort. Hun hadde trukket i spaken som “ga gass” og sluppet tauet. Heldigvis stoppet det fort, og jeg var høyt oppe.
Det var foranledningen til at vår venn, instruktøren, fortalte om den ene gangen hans kone hadde vært med for å klatre. Han hadde spurt henne om ikke hun skulle sikre ham. Hun kikket på ham, kikket på tauet, og spurte:
– Vil det si at jeg holder livet ditt i mine hender? Med dette tynne tauet?
– Ja, det gjør du, svarte han.
– Frist meg ikke, svarte hun, ristet på hodet, og har ikke vært tilbake i klatreveggen siden.
