Pappaperm er ekstremsport for kontorkropper

PS: Bæring av barn er ikke bærekraftig for folk som fungerer best bak kontorpulter.

Denne artikkelen er over åtte år gammel

Det skulle være en fin ferie. Noen måneder med god kaffe, TV-serier og lange turer. Ettåringen som krøp rundt på gulvet skulle lære seg å elske gitarriff og stjernekrig.

Som erfaren pappapermer vet jeg at man ikke skal ha ambisjoner om å få gjort noe. Heldigvis faller akkurat det naturlig for meg. Men det finnes ett menneske i min nære omgangskrets som ikke har lært av mine erfaringer. Så pappapermen ble brukt til boligsalg og flytting.

For et menneske som virker best bak et tastatur, er flere måneder med fysisk arbeid en ny opplevelse. Kroppen min startet opp systemer som lå i dyp Tornerosesøvn. Etter bare noen uker med daglig ytelse nektet telefonen å vedkjenne seg fingeravtrykket mitt.

Gleden over å ha blitt ruslebiff ble kortvarig. For noen uker siden gikk musklene i høyrearmen ut i streik. De krevde en slutt på det ville hardkjøret. Jeg dro med meg både arm og muskler til en fysioterapeut for å tvinge de til tvungen lønnsnemnd.

Konklusjonen var nedslående. Konflikten kan bli av det langvarige slaget. Kontorkroppen min hadde ikke tålt å bære enn ettåring i flere måneder. Musklene har rotet med arbeidsfordeling og jeg må lære opp musklene til å være muskler igjen. Heldigvis er jeg tilbake i jobb.

Les om andre viktige problemstillinger i livet til Lasse Lambrechts:

• Star Wars episode 1 finnes ikke, spesielt karakteren Jar Jar Binks har aldri skjedd.
• Mine barn skal ikke vokse opp i et hjem hvor dorullen er feil vei.
• Jeg sagger ikke, det er sideflesket som presser buksen ned
• Min kone mener at stearinlys er interiørets svar på bacon.
• Ungdomstiden ble ødelagt av Metallica og kjekke menn med kassegitarer.